24. sep
GRUNNLOVEN. Språk forandrer seg, skriver språkforsker Christine Meklenborg Salvesen. På bildet ser vi paragraf 100 om ytringsfrihet i Norges Grunnlov. Ordlyden var en annen i 1814, enn den er i dag. Foto: Faksimile
 
- Jeg skjønner ikke en dritt
INVITERT. Christine Meklenborg Salvesen om språk.

Publisert: 11.jan.2015 20:45
Oppdatert: 27.jan.2017 12:50

«Jeg skjønner ikke en dritt», sier ungdommen. Kanskje kommer våre etterkommere til å bruke ordet «dritt» i stedet for «ikke». Uten å rynke på nesa av det.

For rett foran øynene våre endrer språket seg. Noe legger vi merke til, andre ting får vi knapt nok med oss. Det som for en generasjon er et helt vanlig ord, kan noen generasjoner senere ha blitt en nesten meningsløs endelse, hengt etter et annet ord.

tenkesk

Ta for eksempel ordet tenkes. «Det kan tenkes at Northug vinner Tour de Ski.» Den siste s-en i tenkes var en gang et helt selvstendig ord. I norrønt het det sik - og det har vi fremdeles i norsk, men i formen seg. På ett eller annet tidspunkt smeltet ordene tenke og sik sammen, først til noe sånt som tenkesk, så til tenkes. Dermed er s-en et siste lille minne om det hele ordet sik og er redusert til en bøyningsendelse.

Innenfor språkforskningen kaller vi slike endringer grammatikalisering. Når man tar for seg et språk over lang tid, vil man kunne se at selvstendige ord svekkes. Først blir de svake og kan ikke ta trykk. Senere smelter de inn i andre ord og blir bøyningsendelser - de blir en del av grammatikken. Til slutt faller de helt bort.

IKKE EN DRITT

Vi trenger ikke gå langt for å se dette. Vi er omgitt av ord som er på ulike stadier i denne utviklingen. Når vi stort sett uttaler ikke som 'ke i former som vikke («vil ikke»), skakke («skal ikke»), hakke («har ikke») og så videre, er det et tegn på at ikke er i ferd med å svekkes. Sannsynligvis vil vi etter hvert få et nytt ord som erstatter ikke. Jeg pleier å fleipe med at dritt kommer til å ta plassen til ikke. I muntlig, sleivete norsk brukes nemlig en dritt for å understreke nektelsen: «Jeg ser ikke en dritt.» Den eneste grunnen til å henge på en dritt er at det blir mye tydeligere enn om man skulle sagt noe («jeg ser ikke noe»).

Høres det søkt ut? Vel ikke mer søkt enn at det allerede har skjedd i fransk. Riktignok ikke med ordet dritt, men med ordet skritt - pas. I middelalderen ble ordet for ikke (ne) svekket, og man begynte å henge på småord for å forsterke det. I utgangspunktet kunne man si ting som «jeg ser ikke en smule», «et skritt», «et punkt» osv. I standard fransk er dette skrittet (pas) blitt obligatorisk: je ne mens pas («jeg lyver ikke»). De fleste som snakker fransk i dag har for lengst sluttet å uttale ne - de nøyer seg med å si pas. Dermed har ordet, som altså betyr et skritt, begynt å bety ikke. Hvem sier at det samme ikke kan skje med en dritt?

ENDRINGER

Språkene er i konstant endring. Noen ganger endres de raskt, andre ganger saktere. Hver nye generasjon som lærer språket, foretar bitte små justeringer. Summert opp over år, blir disse summeringene til endringer som fullstendig kan endre språket. Men med seg bærer språket alltid erindringer om ting som var, og det er det som gjør språkhistorie så morsomt. Selv om vi kanskje ikke oppfatter en dritt av de endringene som pågår her og nå.

 
Telefon: 63 92 27 00 // Tips oss: Skjema »
Ansvarlig redaktør (konst.):Vegard Storbråten Øye »
EUB har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
EUB bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke
 
Løsningen er designet og utviklet av Hamar Media – www.hamarmedia.no