17. nov
MÅ BEVARES. «Dalheim var stedet jeg fikk se kino for første gang. Det var lenge det eneste stedet i mils omkrets hvor man kunne gå på kino,» skriver Erik Bråten. Foto: Glen Widing
 
Dalheims fremtidige skjebne i Hurdal
LESERBREV. Jeg bare må slå et slag for at Dalheim forsamlingslokale skal bestå i fremtiden.

Publisert: 02.nov.2016 13:53
Oppdatert: 27.jan.2017 14:42

Det er utrolig mye som sitter i veggene, og Dalheim betyr noe helt spesielt for mange mennesker, inkludert meg selv.
Dalheim var stedet jeg fikk se kino for første gang. Det var lenge det eneste stedet i mils omkrets hvor man kunne gå på kino. Ganske mange hurdølinger mente at kino var synd, men kinoen i Dalheim ble etter hvert akseptert. Det var spesielt to filmer kjørt av Birger Bjørtomt som medvirket til dette: «Støv på hjernen» og «Fjols til fjells» med blant annet Leif Juster. Birger sørget alltid for en pause midtveis i filmene og mange gikk ut for å ta en røykepause. Knaskingen av godteri, spesielt i begynnelsen av filmene, var svært så hørbar. Som en motpol til kinoen fikk Dalheim også besøk av datidens sangstjerner Engedal og Stordal - da også med tilskuere som fylte lokalet til randen!
Avholdelse av basarer med loddsalg for broderier og annet håndverksarbeid kommer også på listen over kulturelle aktiviteter på Dalheim. Merkelig nok kan jeg ikke huske at Dalheim noen gang gikk under betegnelse «Kunstnernes hus».
Som forberedelse til fotballsesongen, ble Dalheim brukt til innetrening (gymnastikk) om vinteren, gjerne med Hans Røsrud som trener. Tidlig på våren brukte vi tunet som arena for de første fotballtreningene med ball og det var alltid kjærkomment.
Vil ta Dalheim tilbake til folket: Vil kjøpe stedet for 1 krone
Det ble arrangert dansefester på Dalheim, og jeg tror vi alle på fotballaget tok vår tørn som billettører. Det var alltid levende musikk på disse festene. Det var en tendens til rivalisering mellom guttegjenger fra Hurdal, Feiring og Minnesund. De fleste av guttene kom for å treffe andre, danse med jentene og ha det hyggelig, mens noen få bare kom for å delta i slåssing og med håp om at favorittjentene stilte som heiagjeng. Etter endt «kamp» var det ikke uvanlig at det ble lovt ut juling når neste fest skulle arrangeres i Vestheim (Minnesund).
Da dansebandet hadde pause, var det ofte at noen gikk ut for å sverme. Forhold ble etablert, både flyktige og varige. Vinterstid kunne det være ganske kaldt, men jeg kan ikke huske noen klaget på grunn av at det bare var utedo der. Det var ganske langt å gå, og det var vanlig at jentene ba med seg en venninne når hun skulle ut.
Utendørs var det også noen som fikk seg en røyk for første gang, og noen som hadde en flaske på innerlomma som gikk på omgang.
I løpet av vinteren ble det avholdt klubbmesterskap i både langrenn og hopp. Premieutdelingen fant selvsagt sted på Dalheim, og det ble til en tradisjon.
Alt dette sitter i veggene ennå, sammen med mange andre aktiviteter jeg ikke har nevnt. Det vil være veldig trist hvis Dalheim ikke blir bevart!
Erik Bråten
Sætre i Hurum, tidligere Hurdal
Første spillejobb på Dalhheim: - Vi var 16 år og tøffe i trynet med høyde hæler, slengbukse og midtskill

 
Telefon: 63 92 27 00 // Tips oss: Skjema »
Ansvarlig redaktør (konst.):Vegard Storbråten Øye »
EUB har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
EUB bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke
 
Løsningen er designet og utviklet av Hamar Media – www.hamarmedia.no