20. sep
VANNDAMMER. Grusveger er perfekte lekeplasser, mener Invitert-skribent Sigbjørn Mostue. Men hvor ble det av dem? «I dag er det knapt en grusvei igjen. Asfalten har overtatt - svart, død og statisk, helsefarlig å lande på og nesten håpløs å bruke til lek.» Arkivfoto: Magnar Haraldsen
 
Hvor ble det av grusveien? Nå er alt asfalt og den er håpløs å leke på
INVITERT. Grusveiens sorti, av Sigbjørn Mostue.

Publisert: 18.jan.2016 12:29
Oppdatert: 27.jan.2017 13:50

En kveld i romjula ble jeg og min bedre halvdel sittende og se på Norske byggeklosser. Det satte i gang minnemaskinerinet hos undertegnede.

Første gang jeg så denne humorklassikeren var jeg 6 år gammel og bodde i blokkleilighet på Haugerud. Filmen gjorde et sterkt inntrykk, for på den tiden bygde vi hus på Kløfta. Vi kjente igjen mange av Wesenlunds rollefigurer, for å si det sånn - fra snekker til bygningskontrollør.

Tilbake i nåtiden var det spesielt én scene som fikk meg til å rykke i godstolen: En biljakt hvor hovedpersonen, den ulykksalige Femte, jager etter en rallycross­kjørende elektriker som aldri dukker opp på byggeplassen. De sladdet og spolte langs grusveiene så støvskyen sto etter dem. Og da slo det meg: Hvor ble det av grusveien?

Det var på grusveien vi vokste opp, og den var en fabelaktig lekeplass - ute av syne for irettesettende foreldre, men likevel så nære hjemmet at det føltes trygt og godt om uvedkommende skulle dukke opp. Om høsten ble hullene fine vannpytter å plaske i. Om vinteren ble den perfekt å kjøre sparkstøtting på, spesielt når snøen var hardpakket, helt på grensa mot is. Vi fikk en forrykende fart, krasjet i hverandre, inviterte jentene til å sitte på og hadde det storveis. Mosjon ble det også. Om våren ble grusveien en fantastisk arena for gutter med dragning mot bygging og konstruksjon. Snøløsninga medførte miniatyrbekker, som gladelig lot seg demme opp i grøftekanten med grus fra veien. Med litt tålmodighet hadde vi snart en liten dam å leke med. En gang bygde kameraten min og jeg en demning som etter hvert omfavnet halve veien. Noen av naboene forbarmet seg over oss når de kom kjørende, og svingte unna med et nostalgisk smil om munnen. Andre ristet bryskt på hodet og sikta seg inn på konstruksjonen. Katastrofen lot imidlertid raskt rette på seg, og snart var veien overflommet igjen.

Grusveien var dessuten et gedigent lerret hvor jentene rissa opp paradis, mens vi gutta utfordra skjebnen med kniv når vi kappa land. Et par ganger sto knivspissen i støveltuppen, men det gikk alltid bra med tærne. Vi kasta på stikka, hoppa strikk, og når veien etter hvert ble skikkelig humpete var det om å gjøre å få til lengst mulig hopp med sykkelen. Til sykkelbruk var grusveien perfekt, spesielt når vi skulle lære oss å sladde eller lage lengst mulig bremsestriper. Jeg kan fremdeles kjenne følelsen av blod og grus i munnen og sandkorn som måtte vaskes bort med pyrisept fra såret på knærne etter å ha kælva, som vi kalte det. Grusveien utfordret oss fysisk, og ble en sosial møteplass hvor vi slipte kantene på hverandre.

I dag er det knapt en grusvei igjen. Asfalten har overtatt - svart, død og statisk, helsefarlig å lande på og nesten håpløs å bruke til lek. Syklene har håndbremser og støtdemping. Paradiset er malt opp på EU-godkjente lekeplasser. Veien er forbeholdt biler. Ungene skal vike og finne seg andre plasser å leke. Ofte blir det innendørs.

Grusveiens sorti et er godt bilde på framskrittet. Effektiviteten står i høysetet. Alt skal reguleres og gjøres strømlinjeformet. Visst kan bilene komme seg fortere fram, støvskyene er borte, men det er også lyden av barnelatter. I samme moment forsvinner også skogene og grøntarealene rundt oss. Enda mer asfalt og betong kommer isteden. Vi begår noen alvorlige feilgrep for tiden, med konsekvenser vi ikke ser. Men det er ikke så mange som bryr seg. Minnene er vel bare unødig knirking fra en uforbederlig nostalgiker .

I dag er det knapt en grusvei igjen. Asfalten har overtatt - svart, død og statisk, helsefarlig å lande på og nesten håpløs å bruke til lek.

Flere Invitert av Sigbjørn Mostue: Det grønne teltet på Dal skog og Norge i støpeskjeen

LES OGSÅ: Zombie-boka har fått ungdommer bitt av lesebasillen

 
Telefon: 63 92 27 00 // Tips oss: Skjema »
Ansvarlig redaktør (konst.):Vegard Storbråten Øye »
EUB har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
EUB bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke
 
Løsningen er designet og utviklet av Hamar Media – www.hamarmedia.no