22. sep
VELKOMMEN INN: Astrid Galstad ønsker velkommen inn til julefeiring i det store, gamle gårdshsuet på Nedre Ulvin gård.
 
Med hjerte for historien
Nå har Astrid Galstad satt punktum for sitt eventyr på Eidsvoll 1814, og starter et nytt kapittel i Fortidsminneforeningen. Men først starter jula hennes der den begynte – i stallen hjemme på Nedre Ulvin.

Publisert: 23.des.2017 18:00
Oppdatert: 23.des.2017 18:05

Sjå, sier Astrid Galstad og viser veg inn i stallen. Omgitt av brekende sauer og under ei stor stjerne, starter hun, mannen Jan, sønnen Sigmund og familien i morgen sin julekveld med å lese fra det som er nedskrevet i Bibelens evangelium etter Lukas, kapittel 2, vers 1 til 20 – bedre kjent som Juleevangeliet.

ÆRLIGHET OG RESPEKT

Astrid er Eidsvoll 1814s ansikt utad. Hun er den likandes dama som står fram i media og taler med entusiasme om alt det som foregår på, i og rundt museet på Eidsvoll Verk. Hun brenner for bygningsvern, tradisjoner og det ekte. Når hun og mannen Jan forbereder seg til julefeiring, er det med ærlighet og respekt for det opprinnelige.

I kveld, lille julaften, legges de siste hender på verket. Sigmund baker sine fylte kjeks, og Jan har kontroll på julemiddagen. Der i gården er det kara som har ansvar for maten til julaften, men juletreet i storstua skal de tre, som vanlig, pynte sammen.

– Jeg tar meg av underholdningen - og pyntinga. Jeg elsker å pynte til jul, og i år gleder jeg meg ekstra til å starte høytiden i stallen. Jan og meg har kost oss med å gjøre den klar. Ved sauebåsen har vi bygd en liten scene, og vi har ordnet til med halmballer til å sitte på. Høyt oppunder taket henger det ei stor, lysende stjerne. Den skal skinne som over stallen i Betlehem, sier hun.

I disse tilnærmet autentiske omgivelser skal den korrekte historien om jula fortelles for den nære familie.

MINNES DE SOM HAR GÅTT BORT

Det blir en spesiell jul for Astrid i år. Vemodet og sorgen over å ha mistet moren sin for kort tid siden, sitter i henne. Savnet kommer til å være der hele tiden.

– Det er jo slik at vi mister våre kjære, og her i huset har vi gjennom årene mistet en del folk. På julaften tenner vi alltid et lys for hver som har gått bort. Så har vi ett minutts stillhet. Vi bringer sorgen inn – den er jo der uansett. Vi løfter den inn i en ramme, kjenner på den for så å kunne gå videre. Så går vi inn til julemiddagen og lyset. Sorgen og gleden går hånd i hånd. Slik er det i livet, sier Astrid.

JULA SOM BLE GLEMT

De holder seg med nisse, men det er ikke han med løsskjegg som sier hoho og har pute på magen.

– Hos oss bor fjøsnissen, og han kommer aldri inn over dørstokken. Han tusler over tunet med lykta si, steller med sauene og alle barna har en eller annen gang sett ham.

Jula på Nedre Ulvin varer til litt ut i januar, men én gang ble den glemt. Da varte den helt til påske – eller rettere sagt juletreet gjorde.

– Etter jul lukket vi igjen døra til storstua. Der sto juletreet. Men det ble så kaldt at ingen orket å gå inn der. Først når påsken kom med litt varme i lufta, erindret vi at det sto ei gran i stua, og da høstet vi juletreet. Finstua bruker vi bare til jul, eller ved andre store anledninger. Vi må fyre der et par, tre dager i forvegen for at varmen skal sette seg.

BÆRER HISTORIEN MED SEG

Astrid bærer historien med seg gjennom livet og på alle plan – som nestleder og leder samfunnskontakt ved museet Eidsvoll 1814, som «gardskjerring» på den historiske gården Nedre Ulvin – høyt hevet over Mjøsa ved Morskogen, og i hele sin væremåte. Hun er glødende opptatt av at vår felles kulturhistorie ikke skal svinne hen i en moderne og travel verden. For Astrid har det noe med dype røtter å gjøre.

Jan Børresen, odelsgutten på Nedre Ulvin, er selvfølgelig den viktigste grunnen til at Astrid bor på Morskogen. Men med hennes glødende interesse for historiske bygninger, er det er ingen ulempe at gårdsnavnet står på Riksantikvarens oversikt over kulturminner og fredede og/eller bevaringsverdige bygninger og elementer i Eidsvoll.

Da det skulle bygges E6-tunnel på Morskogen, ble det avdekket en rydningsrøys på stedet. Kullprøven ga datering til perioden fra 1160 til 1270, og det er mulig at det har vært en brønn, en kilde eller en vannpost der i høymiddelalderen.

– Selve gårdshuset er fra 1830, forteller Astrid, og viser veg over brede gulvbord inn i en av stuene. Den er glødende dyprød, slik den opprinnelig ble malt. Der i gården tyr man ikke til hva som helst når det skal restaureres. Lag for lag skrapes malingen forsiktig av veggene for å komme ned til den opprinnelige fargen. Astrid mener det er viktig å få fram det opprinnelige og autentiske. Hun er genuint opptatt av den typen bygningsmiljøer som hun bor og lever i og mener verdien ligger i det som ikke endres.

– Du må ikke ta av deg på beina. Det er gulvkaldt, sier hun og putter en solid vedkubbe inn i en av de høyreiste støpejernsovnene.

Huset er på hele fire hundre kvadratmeter i to etasjer. Gården gikk på tvangsauksjon i 1930, og da kjøpte Jans bestefar, som drømte om en gård på landet, den.

– Jan og meg er det vi kaller for måneskinnsbønder. Vi driver litt med plommer og epler, og i høst hadde vi åpen plommelørdag her. Vi har sau, og de går på fôr fra egen, økologisk grasproduksjon, forteller Astrid.

Både hun og mannen har hendene fulle av jobb i hverdagen, men når hun på ettermiddagen svinger inn på tunet høyt hevet over Mjøsa, ligger stress og mas igjen som usynlige baller nede i gårdsbakken, og Astrid lander i mjuk stillhet.

– Det er en fasinerende verden som åpner seg når jeg kommer fra jobb. Her står klukka stille, og det hviler en egen ro over gården. Jeg er veldig glad i dette livet, og det hjelper meg til å takle det hektiske yrkeslivet, sier hun.

SKOGSTURENE GIR RO I HUGGU

Hva betyr så naturen og skogen for Astrid? Mye. Veldig mye. Hun er fysisk og psykisk avhengig av turene mellom trelegger og granbar. Da får hun ro i huggu. I romjula har hun masser av tid til å nyte friluftslivet.

– Fridagene gir rom for å gå turer. Da er vi ute, koser oss og henter energi. Jeg elsker skogen og er der hver dag. Det er noe spesielt med alle lydene, luktene og roen. Her tenker jeg godt og får en masse ideer. Det er deilig å være i aktivitet og bruke kroppen, forteller hun.

TVERS IGJENNOM SEG SJØL

Gjennom sin jobb i Eidsvoll 1814, har Astrid hilst på alle slags folk – fra store, kongelige følger til den helt vanlige turist. Hun har figurert i TV-programmer og vært vert under store arrangement. Hun har blitt kjent som den pene dama med det blide smilet og ei flott dialekt.

– En får væra seg sjøl. Det er best, sier hun på brei Toten-dialekt.

Selvfølgelig har hun ikke lagt fra seg dialekta si. Astrid Galstad på riksmåls ville vært utenkelig.

– Hvor kommer dette glødende engasjementet for det historiske fra, og da spesielt urgamle bygninger?

– Mor mi var veldig opptatt av bygninger, bygningsmiljøer og gamle hager. Hun hadde et blikk for det som var vakkert og sjelfullt. Vi syklet mye og så på gamle, små stuer rundt om på Toten, og betraktet fine verandaer og vedlikehold. Der fikk jeg med meg et eget blikk for de vakre, gamle bygningene. Som ung var jeg guide på Maihaugen, og tenkte at «dette er noe!» Tanken på å bli arkeolog var der, med det var da itte noen på Toten som var det. Derfor ble det ergoterapi, senere lærerutdannelse og markedsføringskurs, forteller hun.

Men der er mer. Astrid har tatt lederutdanning og har en master i digital kommunikasjon. I masteroppgaven tar hun for seg – av alle ting – emojier, eller smilefjes som de fleste sier.

– Det var sjangeren i det digitale språket jeg var nysgjerrige på. Virker det digitale smilet slik som et smil fra et menneske? Jeg ville undersøke om et smilefjes kan ha innvirkning på en jobbsøknad, og konstatere blant annet at kvinner er mer positive til dette enn menn. Jeg elsket å gå inn døra på BI, sette meg ned i forelesningssalen og lytte til kunnskapsrike folk. Det var en gave. Jeg husser je tenkte at detter ikke hugu av nå, så gjør det aldri, sier Astrid.

EVENTYRLIG REISE

Reisen hun har vært med på gjennom sin jobb i Eidsvoll 1814, betegner hun som fantastisk og eventyrlig.

– Det er helt ubegripelig at jeg har fått være med på denne reisen med å bygge opp organisasjonen fra bunnen av. Da jeg startet i 1998, måtte alt systematiseres og administreres fra bunnen av. Den gangen var museet en stiftelse – Rikspolitisk senter.

Sammen med Geir Thomas Risåsen og Tore Myrdal, gikk vi løs på oppgaven. Wergelands hus ble bygget og navnet ble endret til Eidsvoll 1814. Museet ble en del av Norsk Folkemuseum. Vi flyttet inn i Wergelands hus 2005, og ikke før var stolen på plass, før direktør Erik Jondell begynte å tenke på Grunnlovsjubileet i 2014. Risåsen hadde lagt grunnlaget for den store restaureringen. Da vi fikk klarsignal av Stortinget, var det å sette i gang. Etter lange forberedelser, ble hele bygningen strippet. Restaureringen foregikk over drøye to år, og håndverket var identisk med det opprinnelige. Det var dager da publikum fikk komme inn, og de ga seg ende over. Så kom 2014 og selve jubileumsåret. Det skulle bli en ubegripelig opplevelse. Folk samlet seg i tusentall, men alt var så rolig og verdig. Og 17. mai! Jeg blir helt rørt bare jeg tenker på det. Det var fantastisk. Varmen og stoltheten fra eidsvollingene strømmet mot oss. Det var jo egentlig helt galskap, men vi sto sammen og fikk det til. Det hele var bare en stor glede som jeg vil bære med meg resten av livet, sier hun.

MEN NÅ ER DET SLUTT …

Men nå er det slutt. Astrid har hatt sin siste arbeidsdag på Eidsvoll 1814. Hun søker andre historiske beitemarker og starter i Fortidsminneforeningens museumsavdeling fra nyttår.

– Ja, nå blir det flere kulturminner. Fortidsminneforeningen eier 389 bygninger og anlegg landet rundt, blant annet Furnes og Borgun stavkirker. Det er det ikke mange som veit. Vi snakker om ikoniske bygninger her. Det er en privat, frivillig organisasjon som drives med tilskudd fra Staten. Organisasjonen har fylkesavdelinger som arbeider med å utvikle de stedene som er åpne for publikum, og jeg skal jobbe med publikumsutvikling og i litt større prosjekter.

– Hvorfor gjør du dette? Går fra en interessant jobb med kort reiseveg for til å pendle til Oslo?

– Jeg er nok en som vil være i utvikling. Jeg er endringsorientert – til tross for at jeg vil bevare. Nå var denne muligheten der, og jeg grep den. Det er en organisasjon med ekstremt mange kompetente, frivillige folk med et stort engasjement. Jeg tar med meg mye fra Eidsvoll 1814, blant annet en stor sekk med erfaringer og mange, mange gode minner, og går inn i den nye jobben med stor grad av ydmykhet. Jeg har mye å lære og kommer til å spørre mye og ha øra på stilk, sier Astrid Galstad.

Men først skal hun feire jul, som begynner i en stall. Hvor ellers skulle den begynne?

 
I STALLEN: Astrid Galstad starter sin julefering i en stall.
KLAR: Astrid Galstad og Tassen klarer å slappe av, til tross for at det er dagen før dagen.
AUTENTISK: Astrid Galstad tilstreber å ta tilbake det autentiske, også i fargevalget. Den varme rødfargen i en av stuene er det opprinnelige fargevalget fra 1830.
Telefon: 63 92 27 00 // Tips oss: Skjema »
Ansvarlig redaktør (konst.):Vegard Storbråten Øye »
EUB har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
EUB bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke
 
Løsningen er designet og utviklet av Hamar Media – www.hamarmedia.no