24. sep
 
Han valgte seg en annen leder enn Karl Marx
Alle forutsetninger lå til rette for at Arnstein Johnsen skulle bli raddis. Men unggutten valgte en annen lederskikkelse enn Karl Marx. Han sto i stedet til tjeneste for troen.

Publisert: 26.mai.2018 21:00
Oppdatert: 25.mai.2018 11:59

Han har en egen ro over seg, soknepresten i Eidsvoll. Han er rett og slett prestelugn. Men snart er hans tjenestetid i kirken over. I juni går han over i pensjonistenes rekker.

IKKE ESLET TIL PREST

Johnsen var ikke eslet til å bli prest. Han kunne like gjerne fulgt Pål Steigan og de andre raddisene i parallellklassen inn i AKP-ML.

– Vi gikk på den mest radikale av alle skolene – Teisen i Oslo. Jeg har vokst opp i et miljø hvor den kristne tro ikke sto særlig sterkt og sto til konfirmasjon fordi mine venner gjorde det. Jeg er midt i 1968-generasjonen, og var i likhet med mine venner meget opptatt av om det vil gå bra med denne verden eller ikke. Kunne vi stole på autoritetene? Engasjementet som lå i denne tiden har jeg bevart gjennom livet, forteller han.

– Men ett eller annet sted møtte du vendepunktet? Hvor var det? Kom det snikende, eller var det noe voldsomt som skjedde?

– Ungdomstiden er jo en overgangstid i livet. Jeg var i utlandet som 19-åring, og der kom jeg vel til en vendepunkt.

– Du tror – men har du aldri tvilt på troen din?

– Et godt spørsmål. Jo, en form for tvil har det vel vært. Som sagt så har jeg har vært i et ungdomsmiljø hvor troen ikke sto særlig sterkt.

IKKE DET FØRSTE YRKESVALGET

Prest var ikke det første yrkesvalget til Johnsen.

– Jeg gjorde min vanlige militærtjeneste og møtte mange forskjellig mennesker. Det var en som var sosionom, og det han formidlet gjorde inntrykk. Som fersk troende tenkte jeg at kanskje dette er mitt kall. Hva vil Gud at jeg skal gjøre? Jeg søkte sosialskolen og kom inn der som en av de yngste.

Han er født og oppvokst i et solid arbeiderstrøk i Oslo. Faren var aktiv i arbeiderbevegelsen, og Einar Gerhardsen bodde rett borti gata.

– Kirken og arbeiderbevegelsen har mange paralleller, blant annet den sosiale tankegangen. Kampen for de svake er felles for kirken og arbeiderbevegelsen.

BLE UTMATTET – MØTTE VEGGEN

Noen ganger kan, også for prester, jobben bli i meste laget. For noen år tilbake erfarte Johnsen det samme som mange andre. Han ble utmattet og møtte veggen.

– Ofte tar vi oss for mye ut i vår tjeneste. Arbeidspresset er så stort, og oppgavene mange. Du skal yte hele tiden. Jeg møtte en utmattelse som man kan møte i alle jobber, også som prest. Resultatet var at jeg ble utslitt og trengte en pause, forteller soknepresten.

– Hva er det beste ved å være prest?

– Ja, hva er det? Det er så mangt og mye så jeg ikke klarer å samle det helt. Men noe av det meste verdifulle er å møte bredden av mennesker og alle lag i folket. Jeg opplever dem i både glede og sorg. Presten er der når krisen er full, for så å møte de samme menneskene rundt neste hjørne når gleden og forventningene er på topp. De lukker meg inn i deres liv og snakker om sin sorg og glede. Jeg har satt stor pris på alle som har vist meg tillit med det de har snakket om. Det er et privilegium å være en slags medvandrer og prest i dette. Jeg bærer håpet inn i gleden og sorgen – det som jeg opplever som kirkens budskap og min tro er å vise lyset i mørket. Å gi dem håp, kanskje uten ord. Ja.

KLOVNEN i PRESTEN – ELLER OMVENDT

Johnsen sitter stille i solsteiken utenfor kirken som han har tjent i 23 år. Han tenker på det neste han skal si.

– Kanskje dette er farlig å si: Jeg kjenner ikke mange klovner, men av og til er jeg litt som klovnen som kjenner litt på å leve med smerten i alt det vonde som skjer hos andre mennesker, men samtidig så er det leken og trangen til å leke livet. Det er en kombinasjon av smerte og letthet. Det er mitt følelsesliv. Det kan jo være at klovner sliter mer enn meg. Det vet jeg ikke. Jeg kjenner en prestekollega som har skrevet om klovning i prestegjerningen. Vi er enige om at vi er lekende mennesker.

– Hva er det verste ved å være prest?

– Det mest krevende er å møte de mest tragiske situasjonene. Det krever mye. Hvordan bli det oppfattet det jeg sier og det jeg gjør? Å ta del i smerten er noe av det mest krevende og arbeidsbelastende i vårt yrke. Jeg får en kraft og en styrke til å gjennomføre det, og gråten og protesten tar jeg for meg selv i for- og etterkant. Det er en vanskelig balansegang – jeg skal være både en klippe og medfølende.

BARN OG UNGE LIGGER HJERTE NÆRT

Det er enkelte jobboppgaver som Johnsen setter mer pris på enn andre – og det er arbeidet med barn og unge. Særlig konfirmantene nevner han ofte.

– Ja, de ligger mitt hjerte nært. Jeg er spesielt opptatt av barn og unge, vår holdning til dem og hvordan vi er møter dem som kirke og mennesker. Vår holdning til barn er ofte slik at de skal bli voksne. Dermed klarer vi ikke å gripe dem der de er. Vi må møte seksåringen som et fullverdig menneske. Hva tenker han her og nå? De må bli sett som den de er, ikke den de en gang skal bli. Noen har det bra, andre ikke.

– Klarer du å oppdage at barn ikke har det bra?

– Ja, de fleste ganger. Jeg har jo selv vært barn og ungdom og kjenner igjen dynamikken fra den gang. Familiene har større utfordringer i dag enn tidligere. Presset er større. De skal alltid gjøre noe og være med på masse aktiviteter. Det er ikke lengre tid til den frie leken.

– Akkurat i dag har du din siste konfirmasjon. 54 unge mennesker skal «stå for presten», som jo er deg. Hva føler du nå?

– Det er en flott flokk unge mennesker – og jeg kommer til å savne dem. De er så spennende fordi de er både like og ulike. De endrer seg i konfirmasjonstiden, de tenker og spør og har mange tanker.

RIKTIG FOR MEG – OG RIKTIG FOR KIRKEN

Arnstein Johnsen har holdt på litt utover den normale pensjonsalderen. Til høsten blir han 69, og da gir han seg.

– Nå er den riktige tiden for meg. Jeg tenker at det også er den riktige tiden for kirken. Selv om mange setter pris på stabilitet, er det alltid på sin plass med nye tanker. Jeg tenker som prest at det kunne være godt med en yngre person som kan bringe inn nye sider. Dessuten er det valg til menighetsråd neste år. Å skifte ut rådet og presten samtidig, kunne blitt vel mye, mener Johnsen.

ER BLITT EIDSVOLLING

Etter 23 år i bygda, anser soknepresten seg som eidsvolling. Derfor blir han her, også som pensjonist.

– Alderen tatt i betraktning, så har jeg en spennende forventning i meg. Det er nesten som å begynne på ny skole og få nye muligheter. Hvem kommer jeg i klasse med denne gang? Det er et hyggelig mysterium, mener han.

LES OGSÅ: Inviterer til festuke i kirken

 
Telefon: 63 92 27 00 // Tips oss: Skjema »
Ansvarlig redaktør (konst.):Vegard Storbråten Øye »
EUB har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
EUB bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke
 
Løsningen er designet og utviklet av Hamar Media – www.hamarmedia.no