12. nov
 
Jakten på den broomeste sommerbilen
De reiser på treff, de bobler over av kjærlighet til bilene sine og vekker oppsikt på veiene. Sommeren er høytid for bilentusiastene.

Publisert: 21.jun.2018 20:00
Oppdatert: 21.jun.2018 20:28

For Brede Høgseth Wardrum fra Eidsvoll er 1981-modellen Lancia Beta HPE som han kommer kjørende i mye mer enn et spesielt kjøretøy. Den representerer minner fra oppveksten. Familieminner, spesielt med besteforeldrene.

– Den ble tatt inn til Norge som nybil rett fra fabrikken i Torino i 1981. Det var en flyger bosatt i Holmenkollen som importerte bilen. Så kjøpte bestefaren min den av ham i 1985. De brukte den som helårsbil i drøyt 20 år, mye på Råholt og omegn, før den ble sommerbil. Den har også vært på flere utenlandsturer, blant annet for å strekke litt på føttene på Autobahn, sier Høgseth Wardrum der han står i sola utenfor Eidsvollsbygningen.

Sikkert vårtegn

Like sikkert som at våren og sommeren kommer, rulles spesielle biler med særpreg ut på veiene. De pusses, pleies, poleres og vaskes og tas ut fra vinterlagring i små garasjer eller store låver. Meningene om dem er som seg hør og bør delte.

– Meningene om hva som er bil med sjel er mange, bekrefter Dag Helge Fjeld, styreleder i Romerike Gammelbilklubb.

Administrerende direktør Stig Skjøstad i NAF forstår godt at folk kjører rundt i klassiske biler.

– Det er nostalgi som vekker minner om tider da bilen var et enda større frihetssymbol og en «investering». Det er viktig å ta vare på denne historien. Jeg er usikker på om vi har mistet noe på veien. Dagens biler er også flotte, men aerodynamikken har nok tatt bort mye av det særpreget gamle biler uttrykte. Bilen betyr mye for folk i dag også. Den representerer mobilitet og frihet, men er nok mer en forbruksartikkel i relasjon til 30–50 år tilbake. Jeg har selv eid en 1969-modell MGP Roadster Racing Green, som nylig ble solgt. Nesten hver gang vi stoppet med den kom det folk bort og hadde historier og minner de ville dele, enten de hadde eid samme bil for mange år siden eller at det var drømmebilen de aldri fikk tilbake på 70-tallet, sier Skjøstad, selv fra Eidsvoll.

– På mange av de nye bilene i dag kunne det stått hvilken som helst logo. Det er et greit framkomstmiddel, og for de fleste er det jo nettopp det de er. Du skal komme deg fra a til b på greiest mulig måte. For meg er det andre ting enn det som teller også. Veteranbil vekker helt andre følelser enn å kjøre en ny bil. Jeg koser meg minst like mye i en gammel bil til 50.000 som en ny bil til halvannen million. I tillegg kommer du ofte i prat med folk når du kjører en bil av denne typen, sier Brede Høgseth Wardrum.

Gjennomført stil

Vi kommer nærmere tilbake til Brede, den spesielle bilen og hvorfor den betyr ekstra mye for ham. Men først en liten rundtur til fem andre bileiere på Øvre Romerike. W-1301 står det på bilskiltet på Ford Mustangen til Aina Irene Waaler fra Eidsvoll. Det er startbokstaven på etternavnet hennes og fødselsdagen – 13. januar. På det meste har hun hatt seks biler med skilter. Bilinteressen har alltid vært der.

– Mormor, hvorfor har du andre biler enn alle andre, utbrøt det ene barnebarnet mitt. Det er bare sånn det er. Jeg har ikke piercinger eller farget hår, men jeg har en fascinasjon for biler som skiller seg litt ut, sier hun.

Det brummer av gromlyd i Ainas garasje når hun fyrer den opp. Mustangen er en 1965-modell og GT-klonet med ekstrautstyret. Aina spesialimporterte den fra USA og hentet den på Alnabru.

– Jeg måtte ut med 350.000 kroner, men det var det verdt. Du får aldri se meg i en elbil. Da skal jeg heller kjøre tråsykkel. Heldigvis er vi alle forskjellige, smiler Waaler.

– Hvor kommer bilinteressen fra?

– Vanskelig å si, men jeg har alltid vært litt annerledes. Jeg kjørte moped lenge før alle andre. For meg handler dette om interesse og identitet. Biler med sjel gir meg noe ekstra. Også er det svært hyggelig å reise på treff og møte andre som har samme utgangspunkt, sier Aina Waaler. 

LES OGSÅ: Marius Nergård Pettersen synes det er et aldri så lite paradoks at «alle» reiser ut i verden på ferie når det finnes diamanter av turopplevelser rett over dørterskelen.

Glad i sjel

Kai Størseth fra Eidsvoll eier flere biler med sjel. Denne dagen kommer han kjørende i en Volvo PV 444. Dette er en svensk personbil som ble produsert av Volvo fra 1947 til 1957, inspirert av amerikanske biler fra samme periode, hovedsakelig Pontiac fra begynnelsen av 1940-tallet.

– Dette er en sommerbil. Jeg kjøpte den for tre år siden. Da hadde jeg kikket etter det en stund, så dukket det opp en i nærheten. Jeg ville gjerne ha 1957-modellen, sier Kai Størseth.

– Jeg har alltid vært opptatt av bil, og det har blitt mer og mer de siste 20 årene. Fatter’n hadde også en slik i samme årsmodell. Det var den første bilen hans, sier Størseth.

Han måtte ut med et sted mellom 35.000 og 40.000 kroner for vidunderet. Bilen går stadig oppover i verdi, men det var ikke derfor Kai kjøpte den.

– Nei, dette er ikke noe investeringsobjekt. Da finnes det andre ting å satse på, smiler han. Han liker utseendet, lyden i den og at den starter tvert – på hvert eneste forsøk.

– Det kommer mange tilbakemeldinger. De fleste har minner fra slike Volvo-biler. Det er ingen tvil om at den har en spesiell plass, sier Størseth.

– Hva er forskjellen på biler før og nå?

– Biler som denne har mye mer sjel. Dagens biler er så like, uansett merke. Produsentene hermer etter hverandre og du ser hva de har prøvd å lage. Noen går foran i et par år, så kommer alle andre etter. Jeg liker best biler med litt særpreg og som skiller seg litt ut på veien, sier Størseth.

Vokste opp med biltypen

For Jostein Aksel Skjønberg fra Eidsvoll vekker bilen han kjører gjennom sommerhalvåret nostalgiske minner. Han kommer rullende i en Volvo Amazon B20 1969-modell.

– Jeg er oppvokst i slike biler. Blant annet hadde onkelen min en sånn. Det er litt mer personlighet i disse bilene enn i de nye. Her må du kjøre litt mer, sier Skjønberg. Ofte er det mer å gjøre med bilene enn det som synes med det blotte øyet. Skjønberg betalte 30.000 for bilen. Nå har den akkurat vært på en skikkelig rustrenovering.

– Jeg har tatt alt som ikke synes, sier han. Det er ingen tvil om at bilen er populær i gatebildet. Mange kommer bort og kommenterer den. Flere potensielle kjøpere har også meldt seg.

– Men jeg har ingen planer om å selge. Jeg er for glad i den til det, humrer Skjønberg.

– Og nå skal du få den helt strøken?

– Tja, ikke helt, for det var de ikke. Men den blir så fin den kan bli, sier Jostein Aksel Skjønberg.

kjøpte godværsbil

Heidi Johanne Baadstøe-Mork fra Eidsvoll kjøpte sin Ford Prefect 1957-modell for 30.000 kroner for seks år siden. Hun kikket egentlig etter en boble på Finn, men ble forelsket i formene på den lyseblåe Forden.

– Det er en sommerbil, en skikkelig godværsbil. Hun er fascinert av biler med sjel, spesielt firkantede boksebiler fra 1950- og 1960-tallet.

– Hva er det beste minnet ditt med den?

– Helt klart bryllupet til minstejenta vår. Dette var brudebilen, og da vi var på vei fra kirken stoppet den, selvfølgelig. Gode råd var dyre der de satt i brudeutstyr i bilen. Gubben måtte ut og skru bil i bunad, den startet igjen og vi kom oss til hotellet. Det er det alle husker med denne bilen, smiler Baadstøe-Mork.

Hun kaller bilen Tore – etter T-en på registreringsnummeret. – Det er nok en jentegreie å gi bilen navn. Det er litt for få slike biler i dag. Det er fint å tenke tilbake på litt av sjarmen fra gamle dager og ikke minst alle de fine fargene som var på bilene den gangen. I dag er «alle» biler svarte, grå eller hvite. Det var et spenstigere fargeutvalg den gangen, sier Heidi Johanne Baadstøe-Mork.

Selger ikke bilen – uansett

Lasse Randin fra Eidsvoll kjøpte sin Volvo 240 1983-modell i Sverige. Det var en eneeiers bil, og tidligere eier hadde satt inn turbomotor og fått godkjent flere modifiseringer på kjøretøyet. Det gjør at bilen er senket, har annen girkasse og spesielle og særegne dekk.

– Den har utseendet etter en 80-talls racingbil og er etter mitt syn akkurat passe stylet. Nå sitter det en 2,1 turbomotor fra en 940 i den, sier Randin. Han ga 90.000 svenske kroner for den. I dag ville han uansett ikke solgt den. Til det betyr den for mye.

– Det er en sommerbil, og jeg får mange positive tilbakemeldinger på den. Du finner ikke like bra karosseri noe sted. Skulle jeg begynne å bygge den opp på nytt, koster det sikkert 200.000-300.000 kroner. Jeg og resten av familien er over snittet Volvo-interessert. Bare i nærmeste familie har vi fem Volvoer i dag, sier han.

Han har vært på biltreff i Sverige. I sommer blir det ferietur med Volvoen til Nordvestlandet.

– Det er morsomt med de gamle fargene. Det er ikke noe metallic lakk. Det som var kjedelig før, er mye morsommere å se igjen nå, sier Randin.

Tuter ved kirkegården

Tilbake hos Brede Høgseth Wardrum ved Eidsvollsbygningen snakker han om betydningen av sin Lancia Beta HPE. Han er redaktør for bladet YrkesBil, og over snittet bilinteressert. Brede synes det er gøy å tenke at biler har litt sjel.

– Selv om man vet i hodet at de ikke har det, så føles det annerledes i hjertet. Biler har ofte sine gode og dårlige sider. Du kan også ofte merke om de er i godt eller dårlig humør. Denne har gått snart 300.000 kilometer nå og fungert bra i 37 år, sier han.

I Lanciaen sitter det en toliters motor.

– Det er en slags kombikupé – en sportskombi – med fire seter. De siste årene er den blitt brukt som sommerbil, og gjerne på forskjellige treff både her i landet og i utlandet. Bestefaren min gikk bort for litt over to år siden, og nå er det jeg som tar vare på bilen, sier Høgseth Wardrum.

Han viser EUB et gammelt bilde av ham og besteforeldrene ved siden av bilen. På bildet er han selv to-tre år gammel, og står sammen med mormor Laila og morfar Svein Høgseth.

– Det vekker mye følelser når jeg starter opp denne hjemme i garasjen. Den minner meg spesielt om bestefaren min, og jeg gir et ørlite dunk i den særegne italienske tuta når jeg passerer kirkegården på Råholt så han skal vite at gromvogna har det bra, sier Brede Høgseth Wardrum, én av dem som er et bilde på at biler kan være mye mer enn bare en bil.

 
Ford Prefect: Heidi Johanne Baadstøe-Mork brukte 30.000 kroner på sin 1957-modell for seks år siden. Det har hun ikke angret en dag på.
Volvo Amazon B20: Jostein Aksel Skjønberg tenker mye på barndommen når han kjører rundt i sin bil.
Sjel: Ingen tvil om at Lanciaen har et helt eget uttrykk.
Telefon: 63 92 27 00 // Tips oss: Skjema »
Ansvarlig redaktør (konst.):Vegard Storbråten Øye »
EUB har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
EUB bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke
 
Løsningen er designet og utviklet av Hamar Media – www.hamarmedia.no