17. des
 
Fotodokumentaren «15»: Verken barn eller voksen
I fotodokumentaren «15» møter du femten 15-åringer som står midt oppe i det. Jeg har spurt dem om drømmer og håp, om mål og ambisjoner, om hva de frykter og hva de liker å drive med. Og jeg har fotografert dem, der de liker seg aller best.

Publisert: 24.des.2017 11:00
Oppdatert: 22.des.2017 15:53

Fotodokumentaren forsøker å forstå hvordan det er å være verken barn eller voksen, men midt imellom. Det er når du er på det mest usikre og sårbare at du skal ta valg som vil følge deg resten av livet. Voksne forventer at du plutselig skal oppføre deg nesten slik voksne oppfører seg (for alle voksne oppfører seg jo både bra og helt likt. Særlig.) mens det er mest fristende å være voksen på sin egen måte.

Søsknene dine vil ha deg med på å lage snølykt, mens det er mest fristende å lage en snøhule du kan gjemme deg i og se på YouTube. Du leser i avisa at situasjonen på ungdomsskolen du går på er helt ute av kontroll, at folk sloss og legger det ut på Snapchat, mens du og vennene dine leser hva voksne skriver om hverandre på nettet og ikke forstår at ungdomsskolen er så mye verre enn noe annet sted.

I fotodokumentaren «15» møter du femten 15-åringer som står midt oppe i det. Jeg har spurt dem om drømmer og håp, om mål og ambisjoner, om hva de frykter og hva de liker å drive med. Og jeg har fotografert dem, der de liker seg aller best.

Takk til alle som har hjulpet meg, med å finne 15-åringene og til å legge til rette for at dette prosjektet kunne bli noe av. Takk til alle foreldre som har sagt ja til å la meg møte deres ungdommer. Men den største takken går naturligvis til de femten 15-åringene som ville være med på dette. Jeg takker hver og en av dere, med stor ydmykhet og respekt, for at du viser oss litt av livet ditt. Du er med på å dokumentere en hel generasjon.

denne siden kan du se alle bildene, og lese alle brevene til ungdommene.

Det samme er også presentert i en eavis-utgave.

Sondre

Jeg har nøkkelen i et bånd rundt halsen. Båndet er gult, og på nøkkelen er det bilde av en bamse. På trappa foran inngangsdøra står det to store potter med blomster på hvert sitt trinn. Det er pappa som har satt dem der. Forrige helg brukte han halve lørdag og hele søndag på å fylle i stein, fordele jord, legge på fiber og vanne de nye plantene. Han er gartner, men når vi spiser middag pleier han å si at han er lei av å bruke utdannelsen sin på å frisere kommunens trær rundt rådhuset. Derfor jobber han i hagen når han har fri. Det er bra for familien vår at vi har den hagen. Den store, fine hagen, som ingen får lov til å løpe i.

Jeg låser opp døra med bamsenøkkelen. På oppslagstavla i gangen har mamma hengt opp et ark. Hun er regnskapsfører og kommer nesten aldri hjem før seint om kvelden. Hun snakker aldri om jobben sin. På lappen står det:

Amanda: Ta ut av oppvaskmaskinen og sette inn det som er skittent.

Petter: Sortere skittentøy. Hver farge skal ha sin haug. Ikke sett på vask, det gjør mamma eller pappa.

Sondre: Vaske gullfiskbollen og gi «Ginseng» mat.

Det er jeg som skal vaske bollen. Lappen pleier å inneholde forskjellige ting, men etter min erfaring er det begrenset hva man må gjøre i et hus. Det er mest oppvask og klesvask. Amanda slipper å vaske fiskebollen. For noen uker siden tok hun livet av den forrige fisken vår «Ingefær». Da ble Petter rasende og lei seg, mens jeg var ganske rolig. Det finnes mange fisker, tenkte jeg.

Jeg henger fra meg jakka, tar av meg skoene og sleper ranselen med meg inn isstua. Jeg åpner lokket og tar ut det som er nedi. I matboksen er det fortsatt igjen en brødskive. Den må jeg enten spise eller kaste langt ut i skogen, hvis ikke kan jeg vente meg et foredrag og masse preik om konsentrasjon og utenholdenhet og vitaminer.

I permen med beskjeder fra skolen ligger to ark: Innkalling til elevsamtale og informasjon fra videregående skole. Og så må jeg huske å si ifra at fotballtreninga i kveld er flytta fra sju til åtte. Det har treneren sendt melding om. I morgen har jeg en stor matteprøve, og læreren har sagt at den er viktig for karakteren min. Jeg tenker på å søke på musikklinja, og jeg har hørt at det er mange som vil inn der. Karakteren er viktig. I tillegg er det opptaksprøve. Jeg har gått på kulturskolen en dag i uka siden fjerdeklasse, og de sier jeg er ganske god. Ettersom det er trening i dag, skal jeg spille i morgen. Jeg lurer på om mamma eller pappa rekker å komme hjem for å kjøre meg. Hvis ikke må jeg ta bussen, Det går greit, jeg har gjort det mange ganger før.

I huset er det tomt, bortsett fra meg og Ginseng. Han, eller kanskje det er en hun, gir ikke en lyd fra seg, men svømmer i sirkler rundt og rundt i bollen. Det ser så enkelt og fredelig ut. Ingen elevsamtaler eller katalog fra videregående. Ingen meldinger fra fotballtrenere og beskjeder om å vaske og sortere. Ingen musikktimer og ingen hage man ikke kan løpe i. Jeg blir sittende og se på fisken, mens jeg hører bilene kjøre forbi på veien utenfor.

Jeg finner fram en blyant og et blankt ark. På arket skriver jeg «Er hos Simen».

Så tar jeg med meg den uspiste brødskiva, setter på meg skoene og slenger over skuldrene. Arket henger jeg opp på oppslagstavla i gangen, over lappen fra mamma.

Så låser jeg døra med bamsenøkkelen og går ned trappa, forbi blomsterpottene, og ut på gangstien.

 
Telefon: 63 92 27 00 // Tips oss: Skjema »
Ansvarlig redaktør (konst.):Vegard Storbråten Øye »
EUB har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
EUB bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke
 
Løsningen er designet og utviklet av Hamar Media – www.hamarmedia.no