20. nov
Råholt skole rives.
 
De gode årene på «Likkista»
TANKER FRA TAKET: Ærverdige Råholt skole. Den lå der, lang og hvit, langs Trondheimsvegen. Ja, skolen var kisteformet. Ikke rart den fikk navnet «likkista» på folkemunne.

Publisert: 25.nov.2017 15:00
Oppdatert: 24.nov.2017 12:51

August 1962. I minnebanken ligger tidlige tiders sommere fortsatt lagret som solrike, lyse og fine. Ergo var det flott vær da vi som stolte og spente førsteklassinger møtte opp på den ærverdige Råholt skole. Den lå der, lang og hvit, langs Trondheimsvegen. Ja, skolen var kisteformet. Den fine augustdagen for uendelig mange år siden framsto den skummel, ja, litt truende. Ikke rart den fikk navnet «likkista» på folkemunne.

I dag er den erstattet av Eidsvoll Amfi, hvor jubelen fortsatt ikke har stilnet helt etter at Vinmonopolet etablerte og åpnet sitt utsalg der for noen dager siden.

«Likkista» ble banket ned av kraftfulle maskiner i 1978. Mange gode minner falt i grus sammen med gamle materialer den dagen. Minnene kan enkelt rekonstrueres. Det fine bygget er borte for alltid. Råholt er et helt annerledes sted i dag. Den uskyldige stemningen er borte, erstattet av boligbokser og tett, uendelig biltrafikk på en vei dimensjonert for gamle dager.

Vagt ekko av 1962

Så står man der på parkeringsplassen foran Eidsvoll Amfi da, over 55 år seinere, litt molefonken. Var det ikke akkurat her vi ble stilt opp i rekke foran skoletrappa, overvåket av vår første lærer, fru Engen?

Jo, ved å trampe litt usikkert med føtter som i dag krever sko i størrelse 44, dukker den faktisk opp som et vagt ekko, gjenklangen av den gamle bjella som markerte at aller første skoletime skulle starte. Klasse 1B, vi var vel 14 spente unger, sto i rett ved siden av klasse 1A. I bakgrunnen en gruppe foreldre på tilskuerplass.

Et gammelt fotografi av en skoleklar sjuåring viser at denne dagen var spesiell. Dressjakke. Penbukse med sylskarp press. Ny ransel. Snauklippet hår etter et besøk hos frisør Marin Andersen. Yankeesveis. Det er et foto av uskyld og forventning. En sjuåring i ferd med å ta de første skritt ut av en fri og leken tilværelse og inn i alvoret. 15 år på forskjellige skolebenker ventet.

Jeg kjente bare en av de andre førsteklassingene fra før. Jan Erik bodde i nabolaget og var tremenning. I sjetteklasserekka skimtet jeg Dag, som også bodde i nabolaget. Ellers var alt og alle nytt. Som barn bodde jeg rett vest for Råholt kirke og hadde mest omgang med voksne. Snille voksne, vel å merke. Da vi flyttet til nybygd hus i det som i dag heter Anton Nielsens veg, ble horisonten utvidet noe. Men å være omgitt av så mange barn var helt nytt for meg.

Felles bakgrunn

Jeg studerer førsteklassebildet nå. Det slår meg hvor lik bakgrunn vi alle kom fra. Uten unntak arbeiderklasse. Ingen skilte seg nevneverdig ut økonomisk, selv om to hadde bare en forelder i live. Slik jeg erindrer det, preget harmoni og ro første skoleår, selv om Per en gang måtte vaske munnen etter å ha bannet høyt i timen. Andre skoleår ble de to førsteklassene slått sammen og undervist av fru Berntsen.

Vi gikk på skolen annenhver dag, og var så uheldige å få turnusen tirsdag, torsdag, lørdag hvert eneste år. Men av og til var jeg så heldig at faren min hadde fri på lørdag og hentet meg med sin hvite Saab 92. Det var stas.

Etter hvert ble vi skolevante, fant nye venner og hadde gode dager. Om sommeren ble friminuttene brukt til fotball, stikkball og vippe pinne. Mobbing ble kalt erting den gang, og det forekom selvsagt. Per var utsatt, for han ble rasende da de store gutta brukte klengenavnene Per Ulv eller Per Sild på ham. Da han en gang troppet opp med ei ganske spesiell skyggelue, fikk både lua og han navnet mærraflåer’n. Av mystiske grunner forsvant den lua. Da flere av oss var innom skolen mot slutten av dens eksistens, fant vi faktisk mærraflåer’n i en pappeske med gjenglemte klær.

Klengenavnene florerte

En skulle ikke skille seg ut, verken i klesveien eller i oppførsel. Da ventet erting og nye klengenavn. Etter hvert gikk jeg således i klasse med både «Øra», «Kanin», «Rotta», «Fugger’n», «Himbakt’n», «Bolla» - og «Mærraflåer’n», selvsagt. I eldre klasser befant blant andre «Fanten», «Kaka», «Pitan», «Kjøtta», «Lekken» og «Dino» seg.

Vinterhabitten var stort sett ensartet. Boblejakke og strekkbukse, topplue og votter. Føttene var ikledd «botforer», en svart støvlett med glidelås. Da mine botforer ble skiftet ut med skinnstøvletter med speilblank såle, kunne jeg imponere med å skli langt og fort på skolegårdens snø. Fine greier, helt til jeg en dag skled rett i beina på overlærer Peder Vidnes. Han kom vandrende i lagerfrakken som var mannlige læreres uniform den gang, og jeg hadde så stor fart at han stupte. Jeg ble skikkelig redd da, men Vidnes børstet av seg snøen og vandret videre.

Fiasko i Eidsvollrennet

Skoleskirennene med start og mål i Skaubanen var mange elevers mareritt, andres favoritt. I min aldersklasse var Kjell Arne og Ola suverene i langrenn. De hadde ekte langrennsski og gikk fort. Vi andre konkurrerte som regel om tredjeplassen, men jeg slet med det vi kalte løypeski. Brede og ganske tunge. Så fikk også jeg ekte langrennsski, Splitkein Gull. Det året knep jeg fjerdeplassen, rett bak nummer tre. Jeg ble glad og optimistisk og meldte meg klar til Eidsvollrennet. Det ble en pinlig affære. Bindingene sviktet, og jeg mistet gullskiene flere ganger. Jeg tror faktisk jeg gråt av skuffelse og frustrasjon. Kom i mål langt bak de beste og endte helt i bunnsjiktet.

Det siste året på «Likkista» hadde vi overlærer Sigurd Flatebø som klasseforstander. Han var en bra kar, men sang litt rart. Skoledagen startet alltid med salmesang og Fader vår. Hver dag hørtes undertrykt knising da Flatebø satte i gang.

Skolen viste tydelige tegn på alderdom det året. Når det regnet, måtte vi plassere ut bøtter i klasserommet. Det dryppet gjennom taket. Om vinteren var det så kaldt at vi måtte sprengfyre i svartovnen. Da Birgit en dag var ordensmann og skulle ringe i skoleklokka, falt det av en del som traff henne i øyet. Vi følte ikke sorg da vi den sommeren tok farvel med den gamle skolen og satte kurs for den nesten helt nye ungdomsskolen. Likevel føler jeg et slags vemod når jeg står på parkeringsplassen utenfor Eidsvoll Amfi og tenker tilbake.

Flere tanker fra taket:

Da dette fotografiet plutselig dukket opp, ble tida skrudd tilbake

Politisk avmakt?

 
– Artikkelen fortsetter under bildet –
Rune Westengen.
Telefon: 63 92 27 00 // Tips oss: Skjema »
Ansvarlig redaktør (konst.):Vegard Storbråten Øye »
EUB har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
EUB bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke
 
Løsningen er designet og utviklet av Hamar Media – www.hamarmedia.no