18. nov
VED TÅRNET: Marie og Ferdinand Westengen og sønnen Carsten ved det gamle tårnet på Nord-Ladderud. Foto: Stein Westengen
 
Det forbudte tårnet
TANKER FRA TAKET: Da dette fotografiet plutselig dukket opp, ble tida skrudd tilbake.

Publisert: 15.okt.2017 18:00
Oppdatert: 13.okt.2017 14:14

Herlige 1960-åra slo brått og kraftig inn. Kan det ha forårsaket en slags åndelig oppvåkning? Tja. Slusene til minnebanken åpnet seg i alle fall. Lukter, smaker, bilder og følelser fra datida flommet over meg. Svake skygger fra mennesker som vandret i Ladderud-traktene forvandlet seg til levende minner. Herlige greier.

Det gamle Ladderud-tårnet forsvant for mange år siden, uten å etterlate synlige spor. En finurlig, høy trekonstruksjon med observasjonsplattform i toppen tronet i mange år øverst på den lille åsen i Nord-Ladderud. Norges geografiske oppmåling hadde satt det opp en gang i enda tidligere tider. Fra toppen kunne en nysgjerrig guttunge skue ut over datidas Råholt. I 1960-åra var det et annet skue enn dagens tettpakkede boligmaskineri. Men nysgjerrige guttunger skulle jo ikke klatre til topps i tårnet, så det gjorde vi jo. Hvorfor var det ellers utstyrt med stigetrinn helt til topps?

Utsikt over en liten verden

Fra plattformen i tårnet kunne en se både Langmyra. Katthølet, Ringen og Høgmåsan. Vi kunne se det skumle Kølatjennet, svart og mystisk. En kunne sågar speide utover gran- og furutoppene og se den gamle Ladderudsmia. Den lå like ved der hvor Martin Johansens veg i dag møter Trondheimsvegen. Telefonsentralen var synlig, og Melvin Stalsbergs kolonialbutikk. Knep en øynene sammen, kunne en til og med få øye på den lille trehytta i Joset Westengens hage. Trehytta der vi en gang snek oss inn med ei flaske hjemmelaget portvin fra Josefs kjeller. Den smakte ganske søtt og godt, men litt skummelt og sterkt, så vi snek oss ned i kjelleren igjen og satte flaska på plass.

Sandhølet, Jens Bøhnsdalens gård, Råholt kirke og den røde, lille kiosken som sto på Gerd og Arne Kristoffersens eiendom rett sør for kirka fikk vi også øye på fra høyden. På vestsida av kirka og Trondheimsvegen var barndomshjemmet mitt lett å se.

Ladderud-tårnet var i skral forfatning på den tida. Det svaiet litt når vi klatret opp. Hjemme fikk vi beskjed om at det livsfarlig å leke i tårnet. Fra toppen kunne jeg forresten se rett hjem, i det som i dag er Anton Nielsens veg. Den gangen var det jorder og skog der. Nå er det boliger og veier og ikke mer ledig plass. Dit kastet jeg et blikk fra toppen av tårnet. Det uheldige var at mutter’n samtidig sto i kjøkkenvinduet og observerte at vi guttunger hadde brutt alle lovnader og klatret opp. Det ble kjefting og formaninger. Snart forsvant tårnet.

Indianersniking og kruttlappsmell

Ladderudåsen i 1960-åra var et eldorado for lekelystne guttunger. Skogområdet strekte seg langt til alle kanter, i alle fall etter guttungers begreper. Det luktet godt av gran, furu, kvae, maurtue og frihet. Av og til kunne vi få øye på en hare, et ekorn eller to, kråke, skjære og duer. Når vi dristet oss helt til Høgmåsan, bevæpnet med pil og bue, speiderkniv og – av og til – krutlappladde revolvere, kunne vi med litt flaks få se elg. Storfugl kunne flakse opp, brått og høylytt. Det var fine tider.

Vi ble eksperter på å snike oss indianerstille fram. Stabbe, Jan, Odd, Per Sild og noen ganger John, men aldri Morten. Det var den harde kjerne, og vi vant alle slag. Vi bygde hytte på en skrent rett ovenfor den fine sletta på Ringen. Vi kastet oss på sykler ned den bratte veien fra tårnet til Ole Skutas sjarmerende rønne. Det var et vågestykke som av og til forårsaket stygge skrubbsår. Vi var tøffinger i fri utfoldelse.

Erobret av The Beatles

Sommer som vinter brukte vi dette området. Skiløyper og hoppbakker ble satt i stand til store arrangementer. Vi gikk fort og langt på treskiene og var både Harald Grønningen og Ole Ellefsæter. Vi hoppet rekordlangt på de samme treskiene. Torgeir Brandtsæg vant alltid over Toralf Engan.

Midt på 1960-tallet var epoken plutselig over. The Beatles danket ut både cowboys, soldater, indianere og Harald Grønningen. Gradvis forsvant idyllen. I dag er det bare minner igjen av det spennende livet på Ladderudåsen.

Flere Tanker fra taket:

Politisk avmakt?

Tilfeldigvis tilbake til start

Fjodors hektiske renessanse

 
– Artikkelen fortsetter under bildet –
COWBOY: Artikkelforfatteren fyrer løs med kruttlappgevær.
Telefon: 63 92 27 00 // Tips oss: Skjema »
Ansvarlig redaktør (konst.):Vegard Storbråten Øye »
EUB har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
EUB bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke
 
Løsningen er designet og utviklet av Hamar Media – www.hamarmedia.no