22. sep
STENSBY: Dit dro vi med hoste og lungebetennelse, vannkopper og feber. Men nå er det borte også, skriver Anne Ekornholmen. Arkivfoto.
 
Doktor, doktor!
En gang i tida kom doktoren på hjemmebesøk når helsa skranta eller uhellet var ute. Eksotisk.

Publisert: 14.apr.2018 17:00
Oppdatert: 12.apr.2018 13:52

Det var bare å ringe «vakthavende» og så sette ut ei plastbøtte eller noe annet rart i vegaskjellet, så han skulle skjønne hvor han skulle ta av fra riksvegen. «Kommer i løpet av kvelden», sa han og hadde ei prioriteringsliste over pasientene i bilen, sammen med ei stor, gammeldags doktorveske med stetoskop og medisiner.

BARE PÅ TV

Han kom da søstera mi satte beinet inn i sykkelhjulet og skrapte av huden i store flak. Hun hadde sittet på bagasjebrettet bak mamma og fått foten inn i eikene. Doktoren foreskrev å putte beinet i ei bøtte med grønnsåpevann. Etterfulgt av salve og bandasje.

Nå finnes omreisende leger omtrent bare i britiske tv-serier fra den romantiske, engelske landsbygda. Det er noe Postman Pat-aktig over det. Nostalgisk. En sånn ordning som er for god til å være sann. Og selvfølgelig lite effektiv, logisk sett. Mye av «behandlingstida» går jo med til at legen kjører distriktet rundt i bil. Sånn sett var det å forvente at ordningen ble gjort om til legevakt. På Stensby.

STENSBY SYKEHUS

Dit dro vi med hoste og lungebetennelse, vannkopper og feber. Dit dro vi da femåringen hadde hoppet ned fra en kommode i barnehagen og slått et lite krater i haka. Fire sting. Og da han ved et annet uhell landa forkjært på en stol og beit høl i tunga. Da var is den beste medisinen, kjøpt i kiosken på Stensby sykehus. Ingen fare – redningen var bare ti minutters kjøretur unna.

Men nå er det borte også. Hvite spøkelsesbygninger er alt som står igjen. Og legevakta er plassert på Vilberg. Det er synd med Stensby, synd med alt som legges ned, sentraliseres og forsvinner lenger og lenger unna. Ikke fordi jeg bruker tjenestene så ofte. Slett ikke – og bank i bordet, så sjelden som mulig. Det er bare akkurat de gangene du trenger det … Men jeg veit også at vakta i Sundet fungerer, for jeg har vært der i påsken.

STILLE UKE?

«Jeg får aldri feber», sa jeg, i en merkelig overbevisning om at Mannens influensa ikke kom til å påvirke meg i nevneverdig grad. Så feil kan man ta.

Dermed ble jeg liggende flat på sofaen hele den stille uka. Ja, ikke bare jeg; tre fjerdedeler av familien var slått ut. Bortsett fra intens sildring fra snøen som smelta i solsteiken («tidenes påske», kalte de det), var knasking av C-vitaminer og krimfull hoste de eneste lydene vi hørte. Til slutt skjønte jeg at dette ikke kom til å gå over av seg selv. Det er vel innafor å søke profesjonell hjelp når det å svelge gjør vondt i brystbeinet?

PEST OG PLAGE

«Det var helt greit at du kom», forsikret hun som målte crp’en og konstaterte behov for sterkere saker enn Paracet. Det var altså ikke hysterisk eller unødvendig å ty til legevakt selveste skjærtorsdag kveld. Jeg slapp følelsen av å være en pest og en plage for helsevesenet. En som er redd for den minste fysiske forandring og tror at antibiotika er verdens frelse.

Men penicillin hjalp denne gangen. Og det hjelper at legevakta tross alt ikke ligger mer enn 23 minutter unna. I tillegg var legen både blid og hyggelig – sikkert glad for at pasientene kommer til han i stedet for motsatt, at han slipper å reise helt til Feiring – og heldigvis humoristisk da han sa det var helligdagstillegg på 500 kr per tablett.

FLERE INVITERT FRA ANNE

 
Telefon: 63 92 27 00 // Tips oss: Skjema »
Ansvarlig redaktør (konst.):Vegard Storbråten Øye »
EUB har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
EUB bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke
 
Løsningen er designet og utviklet av Hamar Media – www.hamarmedia.no