18. sep
OKKUPASJON: Tyske soldater på Myrer i Eidsvoll. Navn på fotografen er ukjent.
 
Fakta angående krigen
MENINGER: Det er 72 år siden 8. mai 1945. Men fem år før – den 9. april 1940 – ble vi besatt av tyske tropper, og fikk fem år med okkupasjon og elendighet.

Publisert: 02.jul.2017 06:00
Oppdatert: 30.jun.2017 11:07

Disse maidagene i 1945 var de lykkeligste dagene i nordmenns liv, landet fikk friheten tilbake.

I de senere årene har mange mennesker fått en fortegnet og misvisende oppfatning av krigsutbruddet i 1940 og årene etterpå. Mange av dem er født etter krigen, og har kommet med en rekke påstander/påståelser om disse årene. Mye av det som kommer fram er galt, og som jeg derfor må korrigere. Noe jeg skrev i 2009 «skulle forties» fikk jeg høre av en eldre offiser. I dagens samfunn snakkes det også om «alternativ sannhet» (fake news).

I 2009 utga Eidsvoll Historielag boka «Fra Eidsvoll i krigsåra. Opplevelser og minner 1939– 1945», skrevet av undertegnede. Jeg har fått mye ros for boka, men likevel er det noen forhold jeg finner å måtte kommentere. Stadig utgis bøker om den siste verdenskrigen, og utgivelsene er større enn noen gang, slår avisene fast. Bokskrivingen om andre verdenskrig har gått i bølger etter krigen og fikk vel en renessanse etter «Max Manus»-filmen og «Kongens nei»-filmen. De fleste forfatterne er som nevnt, yngre personer som ikke opplevde krigen, men som likevel vet alt «så mye bedre» enn oss andre. Vi «gamle», som opplevde verdenskrigen, er jo snart ute av sagaen.

Før siste verdenskrig eksisterte det internt i Forsvaret en kritisk og hemmeligholdt historieoppfatning, som la premissene for hvordan Forsvaret og felttoget i 1940 skulle forstås, det vil si med debatt og oppfatning av felttoget. Det er slik også i dag at Forsvaret har ansatt folk for å drive med slik forskning. Det er ikke fri forskning når forskeren er bundet (ansatt) til sitt forskningsobjekt. Det var og er, helt udemokratisk og i strid med vanlige grunnprinsipper i samfunnet.

Det som blant annet skulle «glemmes», var at det fantes grupperinger av befolkningen som arbeidet mot vanlige folk og med nazistene. Den gang var det viktigere enn å kjempe mot en ytre fiende. Flere av nazistene kom fra bedrestilte familier og tilhørte et samfunnslag der såkalt overklasse-nazisme var godt utbredt. Noen fedrelandsfølelse lå nok ikke til grunn og hadde liten betydning fra deres side.

Etter grundige undersøkelser fant jeg ut at regjeringens bevilgninger til Forsvaret før krigen var mye større enn før. Det var den største post på statsbudsjettet, selv om ikke alt ble brukt. Militærutgiftene i dag er under 2 prosent av Norges bnp (bruttonasjonalprodukt). Det var forresten det borgerlige flertall som vedtok den nye «Forsvarsordningen av 1933» til 30 millioner i Stortinget. Statsminister Mowinckel fra venstre sørget for at oberst/partifelle Kristian Laake ble kommanderende general (gikk av etter press fra regjeringen i 1940). Det var to år før Arbeiderpartiet dannet regjering i 1935.

Flere steder i min bok om krigen, har jeg nevnt nazistene og hvor mange av dem som i flere områder bisto og hjalp tyskerne under felttoget. Spesielt blant offiserene var det mange som var inspisert av fascismen og tysk nasjonalsosialisme. Det var kanskje så mange som 25 prosent av offiserene som var nazister. En soldat som måtte overgi seg for tyskerne utenfor Åndalsnes, fortalte at «vi flere ganger opplevde forrædere både i Forsvaret og blant sivile, og vi hadde en meget aktiv femtekolonne innen Forsvaret».

I alle år etter krigen har det stadig kommet kritikk av daværende regjering. Hæren var nedbygd, mobilisering neglisjert, alt var mangelfullt, galt, utilstrekkelig og elendig da tyskerne okkuperte landet. Pressen, og særlig den borgerlige, sluttet opp om dette synet – noe den fortsatt gjør. En skribent uttalte i Aftenposten for noen år siden at Olav Njølstads bok om Jens Chr. Hauge (leder av Hjemmestyrkene) var et makkverk. Da den boka ble titulert noe sånt, kan man lure på innstillingen til folk.

Det er Alf R. Jacobsen som har skrevet «Kongens nei». Han er født i 1950 og hører til disse unge som kommer med nye teorier, forklaringer og tolkninger. Jeg har lest tusener av bøker og gått gjennom hundrevis av dokumenter, men aldri har jeg lest en så «nedsettende og ufordelaktig» bok som vel grenser til det injurierende. Boka er basert på rapporter, dagbøker og uttalelser fra aviser, militære, politikere og en rekke tyske kilder. Etter så mange år er de pålitelige, mener forfatteren!

Boka er gjennomsyret av kritikk mot daværende regjering og medansvarlige statsråder, og det er så mange feil i boka at jeg har listet opp et stort antall. Jeg skal ikke gå nærmere inn på hvordan forfatteren omtaler regjeringens «dårlige» omdømme – de er ikke nådige! Å angripe personer som er gått bort og ikke kan forsvare seg, er vel heller ikke det lureste man gjør.

Filmen om «Kongens nei» er basert på denne boka, og filmen fikk god kritikk. Nå sitter vel alle som så filmen, med det inntrykk at det var kongen og kronprinsen alene som reddet landet i 1940. To ganger sa kongen nei, de andre gangene var det regjeringen som sa det. Første gang kongen sa nei, var et avslag til sendemann Bräuer om å utnevne Quisling til statsminister (referat er nedtegnet av kirkeminister Nils Hjelmtveit) den 10. april 1940. Regjeringen sluttet seg enstemmig til dette. Andre gangen var i en tale fra London 08.07.1940 da han avslo anmodningen om å abdisere. Utenriksminister Koht hadde skrevet talen. Dette er den fulle og hele sannhet.

I mange år har jeg hørt at det var «det brukne gevær», kommunister, sosialister og «plankekjøreren» fra Hommelvik (Nygaardsvold) som hadde skylda for krigen. Nå har historiker Lars Borgersrud i en artikkel av 28. januar 2017 stort sett gitt meg rett i nevnte påstander. Han skriver blant annet dette om offiserene fra den tid: «Hvis vi ikke hadde hatt alle disse offiserene som var tilknyttet NS og Tyskland, og hvis Forsvaret hadde vært skikkelig mobilisert, ville tyskerne aldri angrepet Norge». Det var ikke hos vanlige folk Nasjonal Samling fikk best støtte, men fra andre grupper. Og det var frivillige og vanlige folk som dro i gang motstandskampen.

Om mobiliseringen hadde skjedd like før 9. april 1940, ville invasjonen likevel ha funnet sted. For tyskerne ville det bare ha tatt litt lengre tid. Dette med de svikefulle offiserene har vært totalt fraværende i historien og burde blitt gjenstand for nøyere gransking. Det var disse tyskvennlige personene som ødela så mye under felttoget i april/mai 1940.

 
– Artikkelen fortsetter under bildet –
Neri Ljødal
Telefon: 63 92 27 00 // Tips oss: Skjema »
Ansvarlig redaktør (konst.):Vegard Storbråten Øye »
EUB har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
EUB bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke
 
Løsningen er designet og utviklet av Hamar Media – www.hamarmedia.no