24. sep
 
Fjodors hektiske renessanse
TANKER FRA TAKET: Noen lever ambisiøst i en tenketank. Jeg har et tenketak. Stigemangel forkludrer litt for tida. Kan jo ikke hoppe til taks heller. Men likevel … Ser helt til Bøn fra bakkenivå, og tenker på «Fjodor», skriver Rune Westengen i sin spalte.

Publisert: 24.jul.2017 13:30
Oppdatert: 24.jul.2017 21:28

En gang var han et stolt rubelglis. Storhetstiden hans var seint på 1950-tallet. I 1974 sto han sørgelig nedgrodd og forlatt i en hage på Nygård. Eieren hadde for lengst gitt ham opp. Vegetasjonen var i ferd med å få overtaket. En gang var han populær i Norge, særlig blant drosjeeiere. Så gikk han, tung og solid som han var, helt av moten.

Formelt het han GAZ M21 Volga. Staselig kar, av slekten som ble unnfanget og født i Niznij Novgorod i Sovjet i 1955. (For en årgang!) Da han plutselig ble gjenoppdaget, befridd fra vegetasjon og rundvasket, fikk han navnet «Fjodor».

Lenge før russebusstida

Den rause eieren, Kåre Hagdal, overdro ham vederlagsfritt til tre unge menn som trippet utålmodig nederst i russetidas bratte trapp. Den staute Volgaen skulle bli russebil! I den grad gamle biler har liv – og sjel – signaliserte «Fjodor» glede over en ny sjanse. Etter å ha fått en solid dose med bensin av lavest mulig oktan, startet den giktbrudne motoren overraskende greit.

Prøveskilter ble skaffet. To av de tre eierne hadde førerkort, og loddtrekning måtte til for å avgjøre hvem som ble sjåfør på jomfruturen. Tom Roar Bjerke vant. Vidunderet ble vist fram for skeptiske foreldre. De hadde nok vært gladere om de hadde kjent til kostnadene knyttet til russefartøyer i dag.

En av eiernes onkel, legendariske Leif Tærud, fikk også besøk av «Fjodor». Han drev jo Shell-stasjon på Råholt og hadde peiling. Tærud gikk over kjøretøyet, sukket tungt, blåste i nesa, smurte dørene og fylte olje. Så tørket han seg i panna med en twistdott. – Denne kan dere kjøre på halvblanding. Parafin og bensin! halvskrek han. Det gjorde vi. En svart røyksky viste for all verden hvor vi befant oss.

Møte med politiet

«Fjodor» ble malt knallrød, med koster og Bengalakk. Han hadde ikke noe imot fargen. Tre ekstra horn ble montert. Desibelsjokk! Ei natt rett før 17. mai ble den røde fare stoppet av politiet. Sjåføren fikk godkjent, men ledningen til hornene ble kappet. Et kvarter seinere var ledningen skjøtt. Volumet ble om mulig enda kraftigere.

«Fjordor brakte oss til russetreff ved Storsjøen i Odal’n. Et lystig lag fylt av ung lyst og leskende væsker. Det er nok ikke helt umulig at sjåføren på hjemturen brøt en eller flere lover. Dagen etter var «Fjodor» noe indisponert, men kom seg fort etter en påtår ordentlig bensin og litt olje.

Da klasseforstander Skauge på Eidsvoll gymnas en maimorgen møtte klassen på trappa for å kjefte etter en dårlig engelskprøve, avsluttet han tiraden med «You can go to h … Hamar!». Klassen marsjerte prompte mot russebilene og dro til Hamar. Der ble «Fjodor» stående som en rød sperre i et veikryss. Panseret ble åpnet. Ikke-motorkyndige kikket i motoren og klødde seg lenge i hodet. Etter et passende opphold ble motoren startet. Fake motorstopp.

Suste av gårde

Det ble ansett som mildt sagt dumdristig da de tre Volga-eierne bestemte seg for å ta i bruk bilen på russetur til Danmark. Dessverre ble Geir Tærud syk og måtte står over. Da steppet odølingen Knut Lieng mer enn villig inn. Han møtte opp med propanapparat, kaku, smør og et helt brett med egg. Vi skulle ikke sulte på turen. Liengen var opptatt av mat. Da en hare plutselig skvatt over veien om natta i Sverige ett sted, ropte han: «Kjør på’n! Det er meddag!»

På morrasida stekte Liengen egg i baksetet mens vi kjørte sørover. Flott frokost nær Helsingborg. «Fjodor» vakte oppsikt hvor enn vi kom, og ferjemannskapet fikk seg en god latter da vi i ei røyksky (parafinblanding igjen) kjørte om bord.

Da vi parkerte ved Grønjordskollegiet i København, flokket nysgjerrige dansker seg rundt bilen. Vi hadde avtalt med ei jente vi kjente fra utveksling året før, som stilte leiligheten sin til disposisjon. Mor godhjerta. Ei kasse elefantøl ble båret langs gater og opp trapper. Trass i navnet, var den ikke uutholdelig tung. Russetid på lavkost, selv om parafinprisen tæret på budsjettet. Liengen hadde kjøpt inn 50 pakker med Rizzla sigarettpapir. Han hadde hørt at det var kjempedyrt i Danmark. Han tjente vel 25 kroner da papiret omsider ble omsatt.

Forsidestoff i Sorø Avis

I Sorø bodde vi et par netter på Sorø Akademi hos Espen Stubbe Østergaard, en annen vi kjente fra utveksling. Der ble det både utadæsjæl- og innidæsjælopplevelser. «Fjodor»? Han sto stødig, men skilte seg ut i byens bilpark. Sorø Avis fant ham så interessant at vi ble intervjuet og avbildet. Russ? Hva er sgu det?

Så fikk vi låne campingvogn i hagen hos nok ei bekjent. I den grad Sorø hadde natteliv på den tida, ble det utforsket. Vel hjemme ved campingvogna, temmelig seint, fant Liengen ut at vi burde få mat. Han banket på hos vertskapet, men vår bekjente fant det urimelig å invitere oss inn. – Makan til dårlig gjestfrihet har jeg aldri sett, kvitterte Liengen edruelig.

Morgenen etter satte vi kursen hjem.

 
Telefon: 63 92 27 00 // Tips oss: Skjema »
Ansvarlig redaktør (konst.):Vegard Storbråten Øye »
EUB har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
EUB bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke
 
Løsningen er designet og utviklet av Hamar Media – www.hamarmedia.no