19. nov
 
Fremmed på hjemstedet
Bare en drøy måned etter at baken var nær ved å fryse fast på taket, er shingelen nå brennhet. Jeg frykter fresende stekelyder i det jeg skal til å sette meg. Best å legge isbiter under sitteorganet.

Publisert: 07.jun.2018 15:00
Oppdatert: 07.jun.2018 12:11

Må opp likevel, for tankene flyter ikke skikkelig om skroget ikke er forankret i et tenketak. Nede på bakken er utsikten annenrangs. En kan kaste lange blikk, men de støter mot husvegger, trær og busker. Fra taket er vår lille flik av verden en annen.

Feid vekk av vekstkåthet

Løfter blikket mot sør. Det krasjer mot store, kantete klumper. Hjemstedet synes fremmed. Romerikes mange tettsteder preges stadig mer av det 21. århundrets klumpete arkitektur. Billige former på minst mulig tomt.

Mostue har beholdt en smule preg av Gammel-Råholt. «Kruttkroa» har de ennå ikke fått has på. Det opprinnelige Marwell Hauge-bygget ser ut til å skjelve av frykt der det fortsatt klorer seg fast. Men nybyggene kryper stadig nærmere. En blodtørstig maskinflokk knurrer truende fra alle kanter. «Grrrr! Nå kommer vi og tar deg!».

Jeg ser en stakkars liten eiendom i sørenden av det som skal bli «by», Lundsjordet. Nå vil kommunen selge sin 18-måls bit av det som til stadighet betegnes med den forholdsvis nye klisjeen «indrefileten». Ja, kan bli penger i kassa av slikt. Får håpe de som blir drevet fra eiendommene sine får en velfortjent bit av kaka.

Skolen slått i fillebiter

Løfter blikket enda noen grader, og ser parkeringsplassen foran Eidsvoll Amfi. I dag kan ingen ane at det fram til 1978 lå en legendarisk skole her. Råholt skole. Jeg tror den ble tatt i bruk i 1906 eller 1907. Min farmor var blant førsteklassingene da. Jeg sto klar med kameraet da maskinene kom. De gjorde jobben raskt og effektivt.

Plutselig var det borte, det gamle klasserommet med svartovnen, med bøttene som ble satt fram når det dryppet gjennom taket. Skrekkens trapp, opp til skoletannlegen, ble smadret. Vaktmesterboligen, der snille Gunnar vaktmester bodde, knust til pinneved. Jeg undres om den gamle lua til klassekamerat Per, den underlige lua vi alle ondskapsfullt kalte for «Mærraflåer’n» ligger begravd under parkeringsplassen?

Vrir hodet litt nordover. Det gir en midlertidig følelse av ro. Søndre Samfund har overlevd. Det fine gamle bygget som ble forringet en smule av et høyere tilbygg i betong, er ikke i toppform, men gjør fortsatt nytte for seg. Biblioteket holder til her, og gir Råholt et snev av sivilisasjon. Men Søndre Samfund lever på ingen måte trygt i vår tid.

Råholtgårdens hemmeligheter

Vender blikket sørover atter en gang. Forretningsbygg i lange baner. Ingen ligger an til å kapre pris for genial arkitektur. Og der, rett øst for Trondheimsvegen, lå en gang mystiske Råholtgården.

Den ble skjøvet ut av verden i 1980, med alle sine leiligheter, kriker og kroker. En fin trebygning. Jeg husker den som gul, fremmed og litt skummel. Da den skulle rives, sies det at en beboer ingen visste om, ble oppdaget der. I dag er tomta parkering og asfaltstripe. Mohn-bygget står fortsatt, med rundkjøring klint nesten inn i veggen. Det bygget lever farlig.

Gamle Belsen holder også stand. Mange har livnært seg der. I dag er det bilglass-reparasjoner som gjelder.

Jeg kan se spiret på Råholt kirke, og krysset der gamlekara ofte sto og observerte trafikken, spyttet skråtobakk og diskuterte verdens skjeve gang. Marius Finskud, Ole Tyskerud og av og til Arthur Haugerud. Men aldri Jens Bøhnsdalen, som drev gården der den nye kirkegården ligger.

Noen meter sørover lå en rød, liten kiosk. Der solgte Georg Blakkisrud hjemlaget is og ettøres sukkertøy, men det var i eldgamle dager.

Barndomshjemmet holder ut

Tvers overfor kirka ligger huset der jeg bodde fra jeg ble født, til jeg som 5-åring ble med på flyttelasset til nytt hus. Det ligger like ved Ladderud bussholdeplass. Tomta på to mål ble kjøpt av Gunnar Kristoffersen for tusen kroner – svart. Underlig nok foreligger kvittering.

Men Haget, som barndomshjemmet mitt ble kalt, ligger fortsatt der. I dag er det knapt synlig bak trær og busker. Av ren nysgjerrighet, snek jeg meg nylig nærmere for å se. Både vedskjulet og uthuset ser ut som det gjorde da jeg en gang skulle guide min blinde oldefar fra huset og fram til utedoen. Jeg sto bak ham og skrek «høyre», «venstre», «høyre»! Akkurat slik gjorde de voksne det. Ulempen var at jeg ikke visste forskjell på høyre og venstre. Dermed ble oldefar stående hjelpeløs med hodet mot veggen på vedskjulet.

FLERE AV RUNES TANKER FRA TAKET:

 
Telefon: 63 92 27 00 // Tips oss: Skjema »
Ansvarlig redaktør (konst.):Vegard Storbråten Øye »
EUB har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
EUB bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke
 
Løsningen er designet og utviklet av Hamar Media – www.hamarmedia.no