13. nov
 
Hendelser i Sundet som var
Noe gammeldags preger dagene, og jeg er kald. Takturen krever både tiltak og stige.

Publisert: 08.jan.2018 09:00
Oppdatert: 05.jan.2018 12:14

Januar har sneket seg nesten ubemerket fram. Nylig dukket sola opp og la Mistberget i vakkert lys. Et herlig syn etter en lavtrykket utgang på 2017. I en periode var vi trykket så lavt at behovet for å hevde seg ble påtrengende. Hva er vel da bedre enn en tur til taks? Kaldt, friskt, hvitt, vinterlig. Noe gammeldags preger dagene, og jeg er kald. Takturen krever både tiltak og stige.

Stopp ved Kirkeberg

Metallstigen er fortsatt en felle. Jeg klatrer oppover, så nostalgisk anlagt at jeg neste stikker tunga mot metallet. Fornemmer smerten som jog gjennom kroppen sist jeg gikk i den fella, for mangfoldige år siden. Jeg entrer taket med tunga intakt. Slår meg ned. Lar tankene flomme fritt. Skuer mot nord, og ser det samme som i fjor. Stakkars Gamle Nebbenes ligger fortsatt som en ødegård. Livløst. Heldigvis bærer Festiviteten preg av liv og bruk. Der kan en frossen sjel få føde.

Forsøker å få øyekontakt med Sundet, men det er fånyttes. Kanskje det lykkes nå Bjørn Dæhlies tårn har fått full reisning? Kobler på tanketurboen og befinner meg plutselig i fortida, i en blåbuss sammen med Kalle Madsen. Vi skal til Sundet for å kjøpe frimerkepakker hos Haug & Halvorsen. Bussen fyker forbi både Brensmork og Karolkiosken. Jeg trekker i snora ved Kirkeberg. Alltid blide Knut Halvorsen tar imot, veileder og plukker fram fristende frimerker fra fjern og nær. Vi er jo samlere, og handler over evne.

Panikk på bussholdeplassen

Gleden over en ny forsyning frimerker erstattes plutselig av en panisk visshet: Jeg har handlet så flittig at jeg ikke har penger til bussen hjem. Kalle ler, men jeg fortviler. Stormer inn i butikken igjen og ber pent om få returnere nok varer til at jeg får råd til bussbillett. Halvorsen smiler lurt. Han går med på forslaget. Jeg rekker bussen, men finner ikke roen før jeg stiger av ved Ladderudsmia.

De fleste ekspedisjonene til Sundet i ung alder skyldtes hunger etter stadig nye Beatles-plater. Jeg dro ens ærend for å spørre om den ventede singelen endelig var kommet til Eidsvoll. Først inn hos Holmestrand, som lå bakenfor Cato Olsruds klesbutikk. Bak disken sto Bosse Finbråten, batterist i The Vultures. Kul type, men ofte måtte han skuffe meg. Plata var ikke kommet. Desperat videre til Pay Sundt. Samme nedslående beskjed der. I fortvilelsen kjøpte jeg «I’m A Believer» med The Monkees. Den kostet sju kroner og femti øre.

Trengsel og fortvilelse på brua

Selv den gang gikk tida. Årene på Eidsvoll gymnas medførte mange vandringer ned til Sundet. Første stopp var Olai Sandholts kiosk. Så ble det en sving innom Bård Trøens elektriske forretning, hvor utvalget av LP-plater var overraskende bredt. Når tida strakk til kunne det bli en kaffe på kafeteriaen også.

Musikk var som regel årsaken til at Sundet ble oppsøkt. Jan Kristoffersen forretning, Jan Williams, hadde mye som fristet. Instrumenter, plater og noter. Der kjøpte jeg min første gitar, en Hoyer, etter å ha blitt innlemmet i et lovende bluesband som dessverre aldri fikk noe havn. Jeg fikk låne 750 kroner av mine optimistiske foreldre. Jeg var himmelen nær.

Da jeg noen år seinere fikk førerkort, fikk jeg låne fatter’ns Saab til lørdagsturer til Sundet. Freste over den trange brua, bladde gjennom alle platebunker som var å oppdrive, tok en sving innom Kafé Svanen. Jeg hadde hatt førerkort i tre måneders tid da jeg fikk sommerjobb som sjåfør i Eidsvoll Bygg. Kjørte en gammel, lys blå Opel Blitz, lastet med byggematerialer, kjøleskap, vaskemaskiner og beslektet materie. En dag hadde en annen sjåfør tatt den gamle blå. Da fikk jeg – under sterk tvil – kjøre Gunnar Hansens atskillig nyere, grønne Blitz. Den dagen var det ekstra trangt på Sundbrua, og jeg sneiet så vidt bort i gelenderet. Flisene sprutet. Jeg grudde meg til å overlevere bilen til Gunnar, som jeg visste hadde temperament. Han tok det overraskende pent, men jeg kunne se på ansiktsfargen at han kokte innvendig.

Frakkene som var oss

I Sundet kunne vi bygdeungdommer få tak i alt vi måtte ønske av klær. Levi’s hos Cato Olsrud eller Brødrene Finbråten, sko hos Larsen. Gaarder og Stefferud kunne også by på mangt. En dag tittet jeg på en frakk jeg likte hos Brødrene Finbråten. Øivind Finbråten kom til, roste frakken og sa: «Denne frakken er deg, den, Rune». Jeg slo til og vandret fornøyd av sted i frakk. Noen dager seinere møtte jeg min gode venn Tom Stalsberg i maken frakk. Han fortalte at Øivind Finbråten hadde overbevist ham med ordene: «Denne frakken deg, den, Tom».

Plutselig er jeg tilbake i 2018, kald og våken, sittende på taket. Jeg titter ned, lar barnslig lyst beseire voksen fornuft. Så hopper jeg fra taket så snøen spruter.

FLERE TANKER FRA TAKET:

 
– Artikkelen fortsetter under bildet –
SUNDET-IDYLL: Her lå både Holmestrand-butikken og Cato Olsruds klesbutikk.
Telefon: 63 92 27 00 // Tips oss: Skjema »
Ansvarlig redaktør (konst.):Vegard Storbråten Øye »
EUB har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
EUB bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke
 
Løsningen er designet og utviklet av Hamar Media – www.hamarmedia.no