19. sep
IKKE GLEMT: Magne Verlo var en institusjon i institusjonen og det er ikke så mange som har hatt en så engasjert sløydlærer, påpeker Harald Aanensen. Arkivfoto: Torunn Ekornholmen
 
Ikke mange hadde en like engasjert sløydlærer
Minner fra Magne Verlo, Arne Lie og Vilberg ungdomsskole.

Publisert: 11.jan.2018 09:00
Oppdatert: 10.jan.2018 13:26

Jeg leste et leserbrev i EUB om Mange Verlo og refleksjoner rundt rivningen av Vilberg ungdomsskole. Et meget godt innlegg. Jon Baraas må ha fått med seg mye mer enn sløydtimene til Verlo på skolen. Han har fått fram veldig mye om hvordan Verlo var og hvordan han ble oppfattet. Jeg kan ikke annet enn være enig i det som han skriver. Jeg og Verlo kom meget godt over ens og hadde ikke noen diskusjoner utover rent vanlige faglige samtaler.

Jeg er noen år eldre enn Jon Baraas og fikk derfor gleden av å ha Verlo som fast faglærer i sløyd gjennom årene på Vilberg ungdomsskole. Jeg har mange håndfaste bevis på hva jeg fikk med meg fra de årene. Det kan nevnes drikkehorn. Det sømmer seg kanskje ikke i dagens samfunn å fortelle at man laget drikkehorn på ungdomsskolen. Det kan forsikres at det aldri har vært brukt. Jeg laget et lite av kuhorn med detaljer av tinn.

Jeg kommer fra en familie hvor husflid og forming var en del av kulturen og dagliglivet. Mor var en kjent person i kommunen for sine vevkurs og deltakelse med rokken på Bankplassen og Bygdetunet under spesielle anledninger. Hadde jeg hatt et enda større mot som ungdom, så kan det nok hende jeg hadde gått videre innenfor det faget. Nå trives jeg med det som en liten hobby innimellom. I voksen alder og før jeg flyttet hit til Sortland, så gjennomførte jeg mitt første treskjærerkurs i den samme sløydsalen. Jeg fikk i 50-årsgave et ukeskurs i treskjæring på Hjerleiske på Dovre. Hverdagen krever mye, så det blir ikke så mye tid til vedlikeholdet av den kunnskapen. Jeg håper å få noen pensjonistår, om fortsatt noen år, og kan ta det mer opp igjen da.

Jeg fikk veldig sansen for tredreiing med Verlo som lærer. Så stor sans ble det at mine foreldre kjøpte dreiebenk med utstyr til meg istedenfor moped når alderen for det var kommet. Det hører med til historien at det ble moped noe senere. Jeg brukte dreiebenken en del mens jeg gikk på skolen. Jeg har benken fortsatt og den står oppmontert i hobbyrommet mitt, men den har rolige dager dessverre.

Ja, Verlo hadde sine tørre vitser, men han hadde også noen alvorlige historier fra virkeligheten. Han fortalte en gang at han som lærer hadde opplevd ei jente med langt hår som holdt på med dreiebenken, og som uheldigvis fikk håret surret rundt emne mens dreiebenken gikk. Vi kan se for oss hennes opplevelser av det. Den historien gjorde nok såpass inntrykk på meg at jeg er ikke spesielt glad i slips og skjerf. Jeg ser for meg situasjonen hvor slikt kan komme inn i noe som dras rundt og man mister kontrollen over.

Jeg var på besøk i Eidsvoll den dagen som «loppemarkedet» for verktøyet var. Når jeg fikk vite det så kjente jeg på en ubehagelig smak i munnen. Ja, verden går videre. Når slikt gjøres så spør jeg meg: «Går verden egentlig da videre, går den heller ikke i retur?» Ja, det har skjedd veldig mye på verktøyfronten siden de verktøyene som var der var det ypperste. Likevel så brukes mye av det samme håndverktøyet i dag. Det har ikke skjedd så mye revolusjonerende der. Det kan ha blitt noen endringer i materialvalg, form og fasong. Det skal kanskje ikke være sløydsal i den nye skolen? Ungdom skal kanskje ikke få lov til å lage seg et fuglebur, en fuglekasse, en aviskurv eller for den saks skyld et drikkehorn, en ostehøvel i horn. Få en følelse av at de kan mestre noe med bruk av hendene. Finne ut om de vil bli snekkere eller rørleggere? Vi skal alle bli akademikere. Vi er ikke alle skrudd sammen til å bli akademikere. Mange av oss er skrudd sammen til å bli praktikere. Hvorfor kan ikke de også få ha et praktisk fag i den pliktige skolealderen hvor de kan få føle på at det finnes fag som de også mestrer, og samtidig se at det kan være greit å kunne litt praktisk matte og lese for å finne oppskrifter og beregne lengder og vinkler. Verlo var nok en institusjon i institusjonen og det er ikke så mange i hele landet som har hatt en så engasjert sløydlærer. Likevel må det finnes personer som kan på ta seg en rolle for slike oppgaver også videre i verden. Vi kan ikke løse alt ved å kjøpe alt på butikken. Vi kan ikke løse alt ved å kjøpe det i plast isteden. Vi ser hva plasten gjør med kloden vår. Vi kan ikke få gjort alt med den mest fancy mobiltelefonen som har de mest avanserte appene installert.

Jeg er ikke så sikker på om Verlo vil likt det, men jeg kunne ønske at Eidsvoll kommune har tatt vare på minst et verktøy, en langhøvel, et strek måt, ei fil, en spesialhammer for tinnsløyd og laget en glassmonter i den nye skolen og fortelle litt om hvem Mange Verlo var og hva han fikk til med sine elever gjennom sine mange år på Vilberg ungdomsskole.

Ja, i beste fall ble han lei seg om han fikk med seg at verktøyet «hans» gikk på et loppemarked. Jeg kjente han også privat, så jeg tror nok at han også ville ha reagert med noen vestlandske gloser og sagt hva han syntes om det. Vi var ikke naboer, men vi tok den samme skolebussen hver dag. Far kjørte tømmer for ham i skogen til familien hans. Vi fikk resten av potetene om våren til dyrefôr.

Nå skulle egentlig dette innlegget være om Verlo, men det finnes flere lærere på Vilberg ungdomsskole som det viser seg og ha hatt betydning for min fremtid. I slike sammenhenger så skal man vokte seg for å nevne noen spesielt. Uten allmennlærerne så hadde det meste blitt vanskelig. Likevel, uten valgfaget bokføring og Arne Lie som lærer, så er det kanskje lite sannsynlig at jeg i dag hadde vært autorisert regnskapsfører. Jeg har vel på en eller annen måte vært innom debet og kredit mer eller mindre hver dag siden jeg høsten 1981 startet med faget i 9. klasse. Jeg har gjennom årene vært takknemlig for at jeg lærte bokføringen manuelt og med de berømte store arkene. Jeg ser at flere yngre kolleger som ikke har den «gamle dagse» tilnærmingsmåten til faget, sliter mer med å forstå helheten. Teknologi og maskiner er flotte og nyttige verktøy, men hvis vi ikke helt forstår hva de hjelper oss med, så blir det ikke alltid like lett å forstå hva som kommer ut på skjermen eller papiret. Prinsipielt det samme som jeg tenker om håndverktøy i sløyd. Mange av disse verktøyene kan erstattes av mindre og enklere maskiner i dag, men får vi den samme gleden, følelsen og læringen ved det?

 
Telefon: 63 92 27 00 // Tips oss: Skjema »
Ansvarlig redaktør (konst.):Vegard Storbråten Øye »
EUB har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
EUB bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke
 
Løsningen er designet og utviklet av Hamar Media – www.hamarmedia.no