19. nov
 
Jeg var død et par ganger
KOMMENTAR: Det som på folkemunne kalles smittsom hjernehinnebetennelse er ikke veldig smittsom, men det er en sjukdom man skal ta på alvor. Jeg var «død» et par ganger…

Publisert: 01.des.2017 06:00
Oppdatert: 01.des.2017 09:39

Det er med ubehag jeg registrerer enkelthendelser med denne lunefulle og vemmelige sjukdommen. Nå sist var det et barn på en barnehage i Eidsvoll som ble innlagt på sjukehus etter å ha blitt rammet av denne sjukdommen.

Jeg gikk på Eidsvoll videregående skole, på naturfaglinja. I gymtimen var det lagt opp til terrengløp som var lagt i området mellom Eidsvollhallen og Vorma. Det var ei kjempefin løype hvor man hadde mulighet til virkelig å få testet ut formen. Som alltid når det var snakk om bruk av stoppeklokke, tråkket jeg gassen rett til bånns.

Resultatet fra terrengløpet husker jeg ikke. Det jeg derimot husker er et guffent ubehag i dusjen etterpå. Hodepine og kvalme gjorde at jeg tok bussen hjem. Kort tid seinere lå jeg hjemme i senga. Utstyrt med ei tresleiv (!) av min mor, slik at jeg kunne banke etter hjelp ved behov.

Opphavet skjønte fort at formen var dårlig og legevakta ble oppringt. Dette er så mange år siden at legen faktisk kom hjem til pasientene. Legen på vakt hadde vanligvis tilhold på Sessvollmoen og hadde heldigvis vært borti hjernehinnebetennelse tidligere. Han var riktignok forundret over at jeg ikke hadde nakkestivhet, men han tok ingen sjanser og rekvirerte ambulanse. På dette tidspunktet var jeg enda mer i «ørska» enn jeg vanligvis er. Imidlertid kan jeg huske at jeg kneppholdt i døra, mens jeg lå på båra. Jeg hadde da ingenting på et sjukehus å gjøre. Jeg tok grundig feil!

Det viste seg imidlertid raskt at det var alvorlig. Jeg husker nemlig lite eller ingenting de nærmeste ni døgnene. Ambulansesjåføren fortalte meg i etterkant at han hadde satt fartsrekord gjennom Jessheim.

Det var meningokokk sepsis jeg hadde. Det er altså bakterier som formerer seg i en enorm hastighet slik at blodårene i hele kroppen blir sprengt. Ett av signalene er nettopp at det blir røde flekker på kroppen når man får denne formen for hjernehinnebetennelse.

Det med røde flekker er et signal man bør være veldig oppmerksom på. Det er mulig å presse et glass ned mot det røde merket. Blir ikke rødflekken borte, eller kraftig svekket, er det en indikasjon på at det er fare på ferde.

Gamle Sentralsykehuset i Akershus fikk inn en dødssyk pasient og ved to anledninger ble jeg vekket til live. Blodpumpa orket ikke mer, men de ansatte på SiA sparket hjertet i gang begge gangene. Og jeg overlevde.

Noe seinere gjorde de alt klart til en blindtarmoperasjon, men tok ikke sjansen på å bruke kniven. Jeg ville sannsynligvis ikke overlevd et slikt inngrep. Men det var ikke blindtarmen som var problemet. Jeg hadde fått en voldsom blodansamling i magen på grunn av veldig mye blodfortynnende medikamenter.

Ingenting av dette huske jeg noe av. Jeg var bevisstløs.

Jeg lever takket være en observant mor, en meget oppegående lege fra Sessvollmoen, lynraske ambulansesjåfører og et utrolig proft sjukehus. En liten svekkelse på ett av disse punktene, og jeg ville ikke levd i dag.

Så hjernehinnebetennelse leker man ikke med.

LES OGSÅ om tilfellet i Ullensaker i vår: Om lag 220 personer har fått forebyggende behandling mot hjernehinnebetennelse

 
Telefon: 63 92 27 00 // Tips oss: Skjema »
Ansvarlig redaktør (konst.):Vegard Storbråten Øye »
EUB har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
EUB bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke
 
Løsningen er designet og utviklet av Hamar Media – www.hamarmedia.no