20. sep
PÅ GLATTISEN: Ikke som i glansdagene, men først for tre uker siden ble eks-skøyteløperen utsatt for et fall med alvorlige følger. Et halvt døgn forsvant. Foto: Knut Øsmundset.
 
«Når uhellet er ute, er det best å være inne»
Sitatet er hentet fra en gubbe på Finnskogen i forrige årtusen og kan fortsatt ha gyldighet. Vel, jeg var ute og jeg mistet et halvt døgn av mitt liv.

Publisert: 03.mar.2018 19:00
Oppdatert: 02.mar.2018 14:05

En underlig opplevelse. Legene sier at når jeg ikke har fått igjen minnet fra dette halve døgnet nå, tre uker senere, kommer det sannsynligvis ikke igjen. Det gjør egentlig ingenting, for det var ingen minneverdig opplevelse.

Men jeg vet hva som skjedde. Noen har fortalt meg det. Det er jeg glad for.

KUNNE FØDSELSNUMMERET

For første gang i mitt liv ble jeg fraktet i ambulanse og på Ahus ble det tatt CT av hodet mitt, uten at jeg visste om det eller minnes det den dag i dag. Sett i ettertid ville det vært en opplevelse å være bevisst da ambulansen kjørte for fulle sirener innover E6 fra Eidsvoll til Ahus.

I følge kona mi gikk det styggfort, men trygt. Hun måtte og ville være med fordi jeg ikke husket noen ting, bortsett fra mitt fødselsnummer. Det visste jeg hver gang noen i ambulansen eller på Ahus spurte, men jeg visste ikke hvilken dag det var, hvilken måned det var, hvilket år det var, hvem som var statsminister i Norge eller andre enkle ting. Etter hvert husket jeg navnet på tre av fire barn og sju av åtte barnebarn. Det måtte være underlig å oppleve utenfra, fra min kones ståsted.

Og jeg spurte stadig «hvorfor er vi her?». Kona mi hevder å ha svart meg 40 ganger på dette uten at det nådde fram til hjernen min.

EKS-SKØYTELØPER

Som tidligere skøyteløper, ville jeg også denne vinteren ta noen runder på isen. Jeg har stort sett gjort det de siste årene, enten på Myhrer eller på et islagt tjern. I trua på at det man alltid har gjort, det kan man, møtte jeg opp på Myhrer til langløp. Det husker jeg ikke, heller ikke at jeg gikk på hodet i isen og ble liggende stille i kanskje 40-50 sekunder ifølge andre løpere. Det første jeg husker av denne kvelden/natta var at jeg satt i gangen på Ahus sammen med kona mi og skjønte hvor jeg var. Da hadde det antakelig gått 7-8 timer siden smellet mot isen.

BLE SJEKKET UT

På Ahus ble jeg lagt i seng og sjekket hver time til jeg kunne dra hjem neste formiddag. Helt sjekket ut. Jeg kunne glede meg over at hode og hjerte ikke var årsaken til fallet, det var nok rett og slett dårlig teknikk hos en falmende skøyteløper som var årsaken til fallet. Når man er 65 er man heller ikke like flink til å ta seg for som man en gang var.

FORTSETTE Å VÆRE AKTIV

En slik hendelse gir litt ettertanke. Skal jeg slutte å være aktiv? Slutte å prøve skøytene hver vinter, slutte å gå i skogen alene, slutte å hogge ved/bruke motorsag? Jeg har konkludert med et klart NEI. Jeg skal fortsette å leve det livet jeg ønsker å leve og som pensjonisttilværelsen gir meg mulighet til.

Et annet mer essensielt spørsmål er kanskje hvordan de rundt meg opplevde dette. Hvordan opplevde de uhellet/sjokket over en mann som «han husker ingen ting» som ambulansepersonalet sa.

OM Å TAKLE DET SOM KOMMER

Sett inn i framtida: Hvordan blir tilværelsen som gammel, eller eldre? Når hodet kanskje svikter, når man kanskje får alsheimer eller blir senil? Hvordan skal de rundt takle dette? Jeg vet ikke, men en slik hendelse gir grunn til noen tanker. Hvordan skal de nærmeste takle en slik situasjon? Snakker man om dette? Det burde man gjøre. Alderen er bare et tall, men tallene blir større og større.

Jeg kan også spørre meg selv: Var dette svarte hullet på 12 timer det samme som å oppsøke dødsriket? I så tilfelle er det helt uten smerter og ikke noe å grue seg til.

TAKKNEMLIG

Jeg føler meg takknemlig overfor alle som hjalp meg denne kvelden. Gutta på Myhrer, kona mi, min familie, legevakta, ambulansepersonalet og personalet på Ahus.

Jeg fikk også bekreftet, noe jeg lenge har trodd, at helsevesenet i Norge er der for deg når du trenger det. Det er antakelig av de beste i verden.

Jeg føler meg i dag «frisk som en fisk» som det heter og de rundt meg har slått seg til ro med at jeg er «den samme gamle».

PS: Denne uka ble jeg invitert med på førstehjelpskurs i Nordby barnehage. Kurset var for foreldre og omsorgspersoner for barn (eksempelvis morfar som meg). Jeg lærte mye og fikk bekreftet mye omkring mitt eget uhell. Når noe alvorlig skjer, ring 113, er uansett det viktigste. Der ytes hjelp.

Flere invitert fra Erik

 
Telefon: 63 92 27 00 // Tips oss: Skjema »
Ansvarlig redaktør (konst.):Vegard Storbråten Øye »
EUB har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
EUB bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke
 
Løsningen er designet og utviklet av Hamar Media – www.hamarmedia.no