23. sep
FATTER’N PÅ JOBB: Roy Westengen ved en F-86 K utenfor Hangar B på Gardermoen tidlig i 1960-åra. Foto: Privat
 
Paradis for pjokk med flydilla
Hva er nå dette med å klatre til taks med ujevne mellomrom? En mild form for galskap? En streben etter å føle seg opphøyet? Et usympatisk behov for å se ned på folk?

Publisert: 15.apr.2018 17:00
Oppdatert: 12.apr.2018 13:47

Når jeg nå omsider er på plass i høyden igjen, innser jeg at vekslende motiver ligger til grunn for klatringen. Sakte slipper vinteren taket. Denne gangen er utgangspunktet rett og slett våryrhet. En sitteplass litt nærmere sola. Lys og varme.

Dessuten fortoner verden seg litt annerledes når den betraktes fra en høyde på fire meter over bakken. Ikke mye bedre, ikke verre, bare annerledes.

Suset fra jetmotorene

Friske luftstrømmer gir næring til tankespinn. På taket er det mulig å la hverdagen vike. Ved simpelthen å lukke øynene kan en mane fram glemte følelser.

Fra hjernens avdeling for 1960-tallsmimring henter jeg en flik av gleden som alltid fulgte vårtegnene, for eksempel i 1963. Da kunne en våkne med en sprudlende følelse det er vanskelig å gjenskape. På taket får jeg likevel en fert av den.

Vinterklærne var ryddet bort, tunge støvler parkert innerst i skapet. Bort med ski og sparkstøtting. Fram med sykkelen! Den blå Monarken.

En hadde knapt tid til å sluke brødskivene med kalverull. Måtte ut. Ut!

Mitt sterkeste vårminne er følelsen av letthet og frihet. Energien som boblet etter måneder på lavbluss. Den underlige lukta av vår.

Så brytes plutselig minnerekka av suset fra kraftige jetmotorer. På taket er en litt nærmere de tunge maskinene som siger mot flyplassen på Gardermoen.

Spitfire og Hurricane

Folk flest anser flystøy som noe herk. Taket mitt ligger støyutsatt til, men jeg er så heldig at jeg ikke plages nevneverdig av jet-gigantene.

Noen få ganger, på taket, kan jeg sågar gripe meg selv i å lengte tilbake til tida da jagerflyene var stasjonert på Gardermoen. De føk over himmelen med kraftfulle brøl. Som guttunge betraktet jeg dem med ærefrykt. I årevis ventet jeg forgjeves på at de skulle gå gjennom lydmuren over oss.

Jeg tok tidlig en uforpliktende, men krystallklar beslutning. Jeg skulle bli jagerpilot. Jeg ønsket meg flybyggesett til bursdager og jul. Jeg fylte taket på gutterommet med hengende flymodeller. Klassikerne Spitfire og Hurricane, det mer moderne EnglishnElectric Lightning.

Nå, på taket i april 2018, løfter jeg armene som for å ta av mot den lysende sola. Pilotdrømmen ble aldri virkelighet. Men som guttunge fikk jeg da sitte i cockpiten på en ekte F-86 K Sabre, allværsjageren som fra 1955 til 1966-67 var det norske flyvåpenets stolthet.

Med fatter’n på jobb

Jeg var den heldigste gutten i klassen, tenkte jeg da jeg et par ganger fikk bli med faren min på jobb. Han var flymekaniker på Hangar B på Gardermoen. Der stelte de med F-86 K.

I Hangar B lukta det eventyr. Det lukta metall, det lukta verktøy, olje, grease. Det lukta supersonisk. Det lukta ekte jagerfly!

Ute på plassen sto noen av vidundrene oppstilt. Motorene ble testet. Lyden var infernalsk. Jeg var i den sjuende himmel, men faren min fikk nedsatt hørsel.

Flymekanikerne var greie karer. Jeg fikk flere ganger klatre opp og sette meg i cockpitens katapultsete. Et mer ideelt sted å drømme sine flyverdrømmer på finnes knapt. Likevel ble det med drømmen, men jeg kan fortsatt mane fram den stolte følelsen som overveldet meg der jeg satt, klar til å bli skutt ut.

Tilbake til virkeligheten

Jeg ble ikke pilot, men jeg gjorde førstegangstjenesten i Luftforsvaret, i Bodø. Da var F-86 K historie. F5 Freedom Fighter og F-104 Starfighter hadde overtatt.

Jeg fikk oppleve den triste baksiden av pilotlivet da KV-troppen ble kommandert ut til ei myr utenfor Bodø. Vi ble satt til å plukke opp vrakdeler fra en Starfighter som hadde styrtet og boret seg ned i myra. Piloten hadde omkommet.

Med den tanken suges jeg tilbake i virkeligheten. Klatrer ned fra taket. Gjør en perfekt landing.

FLERE TANKER FRA TAKET: 

 
Telefon: 63 92 27 00 // Tips oss: Skjema »
Ansvarlig redaktør (konst.):Vegard Storbråten Øye »
EUB har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
EUB bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke
 
Løsningen er designet og utviklet av Hamar Media – www.hamarmedia.no