13. nov
ULF. Hjemme. Her har Ulf bodd de siste 10 åra.
 
- De har gitt opp å finne blodårene mine, så jeg må sette sprøytene selv
SAND. Ulf Hagen (52) er syk, men så fort han viser symptomer blir han nektet medisiner.

Publisert: 23.des.2015 10:59
Oppdatert: 27.jan.2017 13:46

Sand, 2015. «Det går en stund. Så tøyer man kanskje grensene litt.»
Ulf har åpnet vinduet for å slippe ut sigarettrøyken. Han forklarer hvorfor det er så vanskelig å slutte. Hvorfor det er så vanskelig å bli frisk. Det er den evinnelige ensomhetsfølelsen. Livet i leiligheten, der det åpne vinduet gir et glimt av virkeligheten der ute. Men utsikten er den samme fra stolen der han kan sitte en uke, eller kanskje to, alene, uten at noen kommer på besøk.
Det er lettere å krype ned i en stol, og holde hendene over hodet. Det er trygt. Han kan gå rundt på Jessheim og vite at han har et gram hasj liggende. Da slapper han av. For da vet han at han kan ta bussen hjem, og ordne alt. «Rusen blir vennen din, hvis du skjønner». Sier Ulf. Og håper jeg ikke skjønner.
Han er vant til at folk ser på han med skrå blikk, at folk tar en annen veg når de møter ham på gata og at han blir kastet ut av kjøpesenteret. Han trenger ikke være ruset. Det eneste han trenger å gjøre for å merke folks motstand og avsky, er å være Ulf.
- Jeg er vant til det, men jeg blir lei meg. Ingen fortjener å være avskydd, samme hva. Det gjør noe med en når man år etter år må finne seg i å bli sett ned på og behandlet som noe mindreverdig.

Det er tirsdag i november, og Ulf Hagen har time hos legen. Han gruer seg. Det er en ny lege, og han er redd han må fortelle hele livshistorien sin enda en gang. Og han er redd den nye legen skal være streng, og si at han ikke kan få subutex. Det er femten år siden Ulf Hagen fra Jessheim for første gang forsøkte å bli rusfri. Da kom han inn på en avvenningsinstitusjon. Der ble de behandlet med metadon. Det gikk en stund. Så begynte de å tøye grensene. Igjen. Siden har det vært inn og ut av behandlingsopplegg og stadig nye forsøk på å bli rusfri.
Oslo, 1985. Det er sommer i Oslo. Luktene av eksos, sol, trær, mat og folk blander seg sammen og blir til den hypnotiske bysommerlukta, det lukter fest og moro, flørting, hud og flukt. Det lukter forvetninger, dunstene bærer med seg syndige lovnader. Inne i den lille leiligheten i bygården har de berusende luktene fått en ny følgesvenn: Den søte, litt kvalmende lukta av røyken som siver opp fra den forbudte pipa. Men det er ikke hasj som blir kveldens høydepunkt. Noen tar fram en sprøyte, fikser den brune heroinen og suger den opp gjennom kanylen, knipser ut luftboblene. Gulbrune dråper skytes ut av sprøytespissen som små prosjektiler og reflekteres i sollyset når stempelet skyves inn for å gjøre kula klar til skudd.
I leiligheten på Sand, der vi nå sitter i hver vår sofa og prater, husker Ulf alt som skjedde etterpå. Det er 30 år med herion, amfetamin og hasj. Og nå kjemper han for å få lov til å bruke Subutex eller Subexone. Det har vært mye fram og tilbake. Alt for mye usikkerhet og tvil. Alt for mange som ikke tør stole på Ulf.
- Narkomani er en sykdom. Men så fort jeg viser symptomer på sykdomen min, at jeg får lyst til å sette meg et skudd, mister jeg medisinen. Hva er alternativet da, spør Ulf.
Medisinen Ulf snakker om er legemidler som tar vekk abstinensene, slik både Subutex og Subexone gjør. For å få det må Ulf føye seg etter et system han syns er alt for strengt.
- Men det er jo ens egen skyld, sier Ulf.
- Hvorfor noen blir avhengige av narkotika og andre ikke vet vi jo faktisk litt om. Man må være disponert. Det er en sykdom. Og for meg er det et stort paradoks at for å få medisiner mot sykdomen, må jeg ikke vise symptomer. Ingen andre syke blir behandlet sånn.
- Men det er lite kunnskap blant leger. Vi er en vanskelig pasientgruppe, for vi velger feil hele tiden, og vi holder ikke det vi lover. Men det er en del av sykdommen. Jeg ønsker ikke å ha det sånn.
Det er en ond sirkel. 52 år gamle Ulf har holdt på så lenge at han gjerne kunne tenke seg et normalt liv. Han innser at det får han aldri. Men han drømmer om et liv der folk ikke går store omveger for å unngå nærkontakt på gata. Og han drømmer om at en dag skal han kunne holde seg helt unna heroin. Det må i så fall bli ved hjelp av hjelp av medisiner.
- Men når systemet gjør det så vanskelig å bruke subutex, er jeg ikke sikker på om det kan bli noe av drømmen, sier han.
Subutex og Subexone er to legemidler basert på virkestoffet det syntetiske opiatet buprenorfin. Medisinene, som kommer som tabletter, kan skrives ut til personer som er avhengige av opiater, blant annet heroin. Subutex og Subexone gir ingen rus, men fjerner abstinensene. Til tross for en rekke fordeler sammenlignet med andre legemidler, som metadon, er bruken omstridt. Metadon er så og si ute av bruk i det norske helsevesenet fordi det gir rus, er mer avhengighetsskapende og gir flere bivirkninger enn alternativene. Subutex er blitt populært på det illegale markedet. Og da legges ikke tabletten under tunga, men løses opp i varmt vann og injeseres med sprøyte. Da kommer virkningen raskere og sterkere. Subexone er det samme legemiddelet som Subutex, men er forskjellig på ett viktig punkt: Tabletten er nemlig tilsatt en kjerne av et stoff som nøytraliserer virkningen av opiater, og dermed framkaller kraftige abstinenser dersom tabletten løses opp og injiseres. Men dersom Subexone tas som sugetablett, slik det skal, får man ingen problemer. Dette er gjort for å gjøre stoffet uinteressant å sette med sprøyte, og dermed gjøre tablettene verdiløse på gata. Det er Subexone som er førstevalget i helsevesenet.
Og så er det stikket. Det kjærkomne, forhatte stikket alle som er hekta på heroin syns er det nest beste.
- Stikket er en del av rusen. Man kjenner forventningene og spenningen. Det blir aldri det samme å legge en tablett under tunga, medgir Ulf Hagen, og forteller en historie om en bekjent som forsøkte å gjøre seg selv nykter.
- Hun tok med seg flere liter sterilt vann på hytta, og så satt hun der og skøyt vann i blodet dagen lang bare for å få stikket. Da skjønner du kanskje hvordan det er.
Abstinens-medisiner er bedre enn vann. Men ikke så bra som herion. Heroin får tankene til å forsvinne. Det gjør ikke medikamentene. Ensomheten er der fortsatt.
- Men jeg kan fungere. Og når jeg fungerer, er det mulig å få til ting, kanskje til og med jobbe, sier Ulf.
Fordi myndighetene for all del ikke ønsker å forsyne det svarte markedet med reseptbelagte narkotiske stoffer, er bruken strengt regulert. Får du Subutex eller Subexone, kreves det at du møter opp på apoteket hver dag - eller kanskje flere ganger om dagen - for å spise tablettene under påsyn og streng kontroll. Pasientene må levere urinprøver for å bevise at de ikke bruker illegale stoffer ved siden av. Slik må de holde på i tre måneder, før systemet firer litt på kravene. Det er en trapp, der pasienten må vise at han eller hun er tilliten verdig - og hvor belønningen er at kontrollene blir mindre strenge for hvert trinn. På det siste trinnet i trappa kan pasientene ta med seg medisinene hjem, i doser som varer i flere dager. Da må man ha holdt seg unna ulovlige stoffer i lang tid, og vist at man er til å stole på. Det er de aller færreste som kommer så langt, og de fleste blir værende på det første trinnet fordi de ikke vil levere urinprøver. Det oppleves for stigmatiserende. Dermed blir det en ond sirkel, hvor pasientene må møte opp på apoteket hver eneste dag i overskuelig framtid. De fleste gidder det ikke i lengden, og hopper av. Og da er det tilbake til de ulovlige stoffene.
- Det er et praktisk spørsmål, og et spørsmål om verdighet. Å måtte møte opp på apoteket flere ganger om dagen er ikke alltid like enkelt, når en ikke kjører bil og kanskje ikke har penger til bussen. Da kan jeg bli nødt til å gå flere kilometer hver veg til apoteket, kanskje flere ganger om dagen, hver dag. Det er sånn det er. Og jeg spør meg om hvor verdig det er å måtte ta tablettene inne på apoteket, der andre kunder står og ser på og rygger for ikke å komme for nærme. Noen apoteker har egne rom for sånt, men ikke alle.
Ulf mener det burde være mulig å få med seg en liten dose hjem, så det rekker for noen dager. Han har hørt alle motforestillingene. Likevel mener han det hadde vært det beste å få med litt hjem, for da hadde han unngått alternativet. Men sånn fungerer det ikke, og det blir en ond sirkel det er vanskelig å komme ut av.
Ulf reiser seg fra stolen og ber meg følge med over stuegulvet og inn på soverommet. Der inne stopper han og peker på et diplom på veggen. Det er et diplom for «Den store havhesten». Og på et utslagsbord står en svær statuett av en havhest, som deles ut til personer som har klart havhestetmerket i gull minst fem ganger.
- Da var jeg stolt, sier Ulf.
Han bodde på Jessheim til han var 10 år gammel. Da flyttet han og familien til Bardufoss, der faren hadde fått ny stilling som offiser i Forsvaret. I Bardufoss var det et stort svømmemiljø, og Ulf meldte seg på. Han hadde talent. Som 15-åring ble han norgesmester i sin aldersklasse.
Annenhver mandag er Ulf med på «Inn på tunet», et prosjekt som har som mål å aktivisere blant andre rusmisbrukere. På gården til Ivar Lund står arbeidsoppgavene i kø. Problemet er at annenhver mandag er alt for lite. Det er mange som vil ha tid på «Inn på tunet», og dagene som er tilgjengelige er for få. Derfor må Ulf finne seg i å være tålmodig. Tiden går med foran TVen, og ikke en dag går uten at tankene er innom rus. Det er en heltidsjobb. En veldig, veldig krevende jobb på døgnkontinuerlig vakt.
- Og så tenker jeg på drømmen min. At jeg en dag skal ha et liv som gjør meg litt stoltere av meg selv. At jeg en dag kan gå på gata uten at folk ser ned på meg. Men jeg trenger hjelp, sier Ulf Hagen.

Les resten av artiklene om Ulf Hagen:
- Jeg har lurt på hvorfor. Men det finnes ingen svar
- Målet er å aldri miste håpet
- Det blir flere og flere ensomme
- Hvis du gir opp, går det galt

 
Telefon: 63 92 27 00 // Tips oss: Skjema »
Ansvarlig redaktør (konst.):Vegard Storbråten Øye »
EUB har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
EUB bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke
 
Løsningen er designet og utviklet av Hamar Media – www.hamarmedia.no