19. sep
 
Blir med inn på den herskapelige Hovedgården på Eidsvoll Verk
Da Cécile Marie Ernestine (87) møtte brukseier Haaken Severin Mathiesen var det som et kjærlighetseventyr hentet rett fra virkeligheten.

Publisert: 25.des.2017 08:30
Oppdatert: 04.jan.2018 10:43

Hva skal jeg i en leilighet? Jeg er for aktiv.

Cécile Marie Ernestine, kjent som fru Mathiesen, kikker opp og smiler skjevt. I løpet av intervjuet og omvisningen i Hovedgården rett bak Eidsvollsbygningen er det ikke vanskelig å forstå hva hun mener. Lett på tå tripper hun rundt fra stue til bibliotek og sal til kjøkken og hall i det flere hundre kvadratmeter store huset. Det er herskapelig og stilfullt. Gedigent og sjarmerende. Sjelfullt og unikt. Her bor hun alene, men med mye selskap, sprek som hun er, 87 år gammel.

– Jeg kjøpte meg en leilighet på Doyen. Det er veldig fint der også altså, for all del, men jeg må ut hver dag og gå turer i kjent terreng. Hele sommeren og høsten driver jeg ute i hagen her. Det er fint å ha et slikt areal å boltre seg på. Leiligheten leier jeg ut, sier hun. Skulle det bli aktuelt vil hun flytte til Portnerboligen eller noe mindre etter hvert. Men inntil videre blir hun boende.

– Haaken Eric, den ene sønnen min, sier jeg bare bør bli boende her så lenge jeg løper og pusser sølvtøy. Han har vel et poeng, smiler fru Mathiesen.

Skogeier Haaken Eric Mathiesen om sitt liv: - Liker meg mye bedre i himmelen enn i helvetet

Møttes ved en tilfeldighet

I dette eksklusive EUB-intervjuet snakker hun rett fra hjertet om hvordan hun kom inn i Mathiesen-familien, ekteskapet med Haaken Severin og livet som brukseierfrue, barna hun aldri trodde hun skulle få, det fine vennskapet med Arne Ekeland, livet på Hovedgården, synet på mennesker anno 2017, avslaget til Facebook og hobbyer og interesser.

Først går vi 70 år tilbake i tid. Cécile Ernestine van Lennep er på ungdomsball. Faren er diplomat og ambassadør, og har fått Danmark som sin post. Cécile har akkurat kommet tilbake fra kostskole i England. Der har hennes tidligere skolegang i Afrika betalt seg. Hun ligger langt foran sine jevnaldrende klassevenninner, hopper over to klasser og gjør artium ferdig i en alder av 17 år. Vel tilbake sier moren at hun skal på ball på et lite slott med en mengde ungdommer fra 16 til 24 år.

– Gud, jeg kan ikke snakke dansk, sier hun.

– Det gjør ingenting. Alle snakker engelsk, svarer moren.

– Jeg har ingenting å ha på meg, sier Cécile.

Moren har sydd og ordnet en fin kjole. Hun reiser dit med broren. I et hjørne får hun øye på Haaken Severin Mathiesen for første gang. Etter sigende er han uendelig sjenert.

– Er ikke du dansk, lurer Cécile.

– Nei, jeg er norsk, svarer Haaken Severin.

– Hva driver du med, undrer Cécile.

– Jeg er bonde, svarer Haaken.

Cécile undrer, kikker på fingrene hans og smiler for seg selv.

– De var så tynne, hvite og hadde ikke træler. Du lyver, gutten min, tenker hun for seg selv.

Med seg på ballet hadde hun et kjært og verdifullt familiesmykke. I løpet av kvelden danser de to mye med hverandre. Da de skulle gå hjem tok Haaken Severin med seg det fine smykket.

– Det får du tilbake når vi gifter oss, sier han spøkefullt.

Det ble så visst ingen spøk da hun kom tilbake til foreldrene sine uten smykket, og fortalte at det lå i lommen til en gutt ved navn Haaken et eller annet fra Norge.

Gift etter en stund

Det festlige møtet skulle vise seg å bli avgjørende for Cécile framtid. Det tok riktignok noen år før de to giftet seg, men etter hvert ble hun Cécile Mathiesen og flyttet inn i Hovedgården på Eidsvoll Verk. Det var fantastisk fint, men ble også en stor overgang.

– Jeg var fysioterapiutdannet, men fikk ikke jobbe. Haaken Severin ville ikke ha en kone som jobbet. Det synes jeg var forferdelig. Jeg måtte være med overalt, rundt på fabrikker og i skogen. Men han jobbet også mye på kontoret. Da satt jeg her. Det kunne bli uendelig ensomt i perioder, minnes hun i dag.

Familiebedriften Mathiesen Eidsvold Værk ble stiftet i 1671, og har lange og rike tradisjoner med skogbruk- og eiendoms- og utmarksforvaltning i kommunene Hurdal, Eidsvoll, Nannestad, Ullensaker og Nes i Akershus og Gran og Østre Toten i Oppland. Haaken Severin var 9.generasjons eier. Cécile har vært med på hele reisen, fra blomstringstid med over 3.000 ansatte til bratt nedgangstid, over 300 millioner kroner i gjeld og tilnærmet konkurs. Sønnen Haaken Eric iverksatte en redningsaksjon, solgte unna alt som het handel og industri og sørget for at de overlevde. Med et nødskrik.

– Vi levde et helt annet liv enn det som er vanlig i dag. Jeg var brukseierfrue, var med overalt og gikk på fasanjakt, elgjakt og reinsdyrjakt. Vi hadde gjester hele tiden. Det var business og pleasure, erindrer hun.

I 1958 brant Hovedgården. Dermed måtte de bygge den opp og innrede på nytt. Hollandske Cécile fikk oppgaven med å velge ut møbler, plukket det aller meste fra sitt eget hjemland og huset ble derved hennes kreasjon.

– Vi bygde huset rundt møblene. I den ene stuen er mye blått porselen plassert. Da sa arkitekten at det passet fint å lage veggene i den samme blåfargen. Vi måtte også ha en spisestue, bibliotek, hagestue og kjøkken. Det er egentlig et ganske enkelt hus å passe på, selv om det selvfølgelig er stort. Alle soverommene oppe har hvert sitt bad, sier Cécile.

På den tiden hadde de kokk, stuepike og barnepasser – og en liten hund. Det var alltid noen i huset. Sammen fikk hun og Haaken Severin sønnene Haaken Eric og Willem Frederik Henrik.

Trodde ikke hun kunne få barn

– Vi hadde barnepasser, men jeg ville passe mine egne barn. Men de var gode å ha da vi var på businessreiser, sier hun.

– Men lenge var det ikke gitt at dere kunne få barn?

– Nei, det er riktig. Vi fikk ikke barn de første årene. Som en følge trodde jeg at jeg var syk eller at vi måtte skille oss. Vi besøkte mange forskjellige leger, og jeg ble sendt til en spesialist i Amerika. Ingen fant ut at det var noe galt med meg. Men én professor på sykehuset bestemte at jeg skulle åpnes opp og sjekkes nærmere, sier hun.

Den gangen var ikke kunstig befruktning noe aktuelt tema. Det var heller ikke adopsjon.

– Da de åpnet meg opp så de at det i forbindelse med en blindtarmoperasjon i Danmark hadde tatt bort en hel eggstokk i samme slengen. Den andre var litt skjev og hadde cyster på seg. Da jeg våknet opp og fikk beskjeden var jeg helt oppløst i tårer. Jeg trodde min største drøm var lagt i grus, og at jeg ikke kunne få barn. Jeg gråt, gråt og gråt. Jeg visste at Haaken ikke ville adoptere, sier Cécile.

Da gjorde legen som hadde operert henne et sjakktrekk. Han gikk til ektemannen, og ba han snakke mye om at de skulle gå for adopsjon.

– Han sa at han måtte lure meg. At jeg kom til å bli gal om vi ikke fikk barn.

Avledningsmanøveren fungerte. Cécile som vanligvis hadde tenkt på få barn 24 timer i døgnet og strikket barnetøy sent og tidlig, slappet mer av og senket skuldrene i tiden som kom.

– Vi fikk to fantastiske gutter. Det er det største som har hendt i livet mitt, uten tvil. Begge er så strålende mot meg. Den ene ligner Haaken av utseende, mens den andre ligner på meg. Det er verdens snilleste og fineste gutter, sier hun.

Cécile har alltid likt å være så mye ute som overhodet mulig, og ble raskt medlem av foreningen for frosne foreldre.

– Barn skal ikke sitte inne og henge. De skal være ute hele dagen.

– Hva tenker du om overgangen fra 3.000 ansatte i bedriften til 16 i dag?

– Det er egentlig bare deilig. Å være seg selv, ikke ha betjening som er på en når en spiser. Selv liker jeg og vaske, pusse og gjøre det rent. Det fører også til at man passer bedre på tingene sine, svarer hun.

Hun beskriver Jorunn, Haaken Erics kone, som familiens mesterkokk.

– Men jeg liker også å lage mat, enkle retter. Jeg har ofte mange gjester, satser alltid på gode råvarer og lager mye sunn mat. Du får ikke masse fett her. Men du får sjokolade og kaker da. Det er alltid kaker i huset. Det er viktig å ha. Her på landet kommer mennesker gjerne innom, sier hun.

I familien og blant venner er hun kjent som en racer på stryking av tøy. Også er hun rå på å fjerne utfordrende flekker. Hun har fått et oldebarn – hittil.

– Haaken Eric er blitt bestefar. I så måte er han blitt helt tullerusk. Jeg er egentlig blitt oldemor, men kaller meg bare for farmor. Oldemor høres så gammelt ut, humrer hun.

– Du er glad i å gå lange turer ute i naturen?

– Ja, det gjør jeg hver eneste dag. Når lyset tillater det er jeg ute og går i to timer, gjerne ved Berger på Eidsvoll Verk.

– En gang så jeg elleve rådyr og to elger samtidig på jordbærjordene der. Andre ganger kan jeg bli litt irritert på mennesker, sier hun.

– Litt irritert? Hvorfor det?

– De går rundt i naturen med slike øreklokker. Hører på musikk og ser seg ikke rundt. Bruker ikke sansene og opplever naturen rundt seg. Denne verdenen passer jeg ikke inn i, tenker jeg da, sier hun.

– Det samme kan jeg tenke på toget inn til Oslo. Når alle rundt meg sitter og titter ned i hver sin skjerm. Jeg kikker på hva de gjør og ser at de spiller forskjellige spill. Hvorfor kan de ikke kikke opp, se rundt seg og snakke med andre mennesker i stedet. Du får heller aldri et brev lenger. Det er forresten det første jeg gjør til de nye som kommer inn i familien. Jeg gir dem skrivepapir og ber de sette seg ned og skrive takkebrev. Det er gode manérer, sier Cécile.

Hun ser barn som stadig er blitt tykkere de siste årene. Frykter mange ikke vet hva frisk luft og mosjon er lenger.

– Kvinnene blitt som menn

– Da jeg kom til landet var nordmenn så enkle. De gikk i strikkede gensere, og pikene hadde krøller i håret og kjoler og skjørt. Også gikk vi på husmorskolen, og hadde foreninger og studiesirkler der alle kom sammen. Nå er kvinnene blitt som menn. Alle har rett og hengende hår, alle går i olabukser, alle er like. De går rundt som de har ski på beina. I Frankrike tripper kvinnene pent og elegant rundt. Her går alle bare sånn donk, donk, donk. Også har alle menn fått skjegg. Det er mote, sier de.

Hun kikker på skjegget mitt. Vi ler. Sier ikke mer. Hun reiser seg. Tar meg med på en runde i det majestetiske huset. Her henger det blant annet Arne Ekeland-kunst på veggene.

– Han var en meget god venn av meg. Vi hadde en veldig fin tone, sier hun.

– Han skulle egentlig malt himmel og skyer i taket her. Men det rakk han ikke, sier hun.

Vi står inne i ballsalen. Store familiebegivenheter avholdes fortsatt gjerne i dette huset. Som bryllup, dåper, konfirmasjoner og store bursdager. Fru Mathiesen låner det mer enn velvillig ut til familiemedlemmer som måtte ønske det.

– Jeg sørger for at det er ryddig og ordentlig her. Men de må ordne maten selv. Det er kravet, smiler hun.

Fortsatt gjør hun det aller meste av huslige sysler selv. Det eneste hun har satt bort er støvsuging. Det står et team av dyktige polakker for – hver tirsdag. Ikke fordi hun ikke orker.

– Men det er så dørgende kjedelig. Jeg kan ikke fordra det. Da er det like greit at noen andre gjør det.

Mens vi står der inne i ballsalen forteller hun flere historier om Arne Ekeland – én av vår tids største kunstnere.

– Da huset hans brant bestemte jeg meg for å hjelpe ham og familien. Jeg pakket med meg en stor bunke klær og reiste til dem. Det likte han nok ikke. Det virket som han ble forlegen. Ute på trammen tok han ut en bunke med tusenlapper av lomma. Jeg har aldri sett så mange sedler på samme tid. Han ville betale for klærne, minnes hun.

Hun forsto det som at det ikke hadde vært noen god idé og tok med seg klærne hjem igjen.

– Dagen etter ringte telefonen. Det var Arne selv i den andre enden. Han lurte på om jeg ikke kunne komme tilbake med alle klærne. Damene hans, kona og datteren, hadde gitt klar beskjed. De skjønte ikke hvorfor han ikke hadde tatt imot alle klærne da jeg var der første gangen, smiler hun.

Da Ekeland ble syk og livet gikk mot slutten var hun stadig oftere innom.

– Han hadde fått beskjed av legen om å stumpe røyken og i hvert fall ikke drikke Cognac. Men det var jo det beste han visste på slutten, sier Cécile.

Hun valgte derfor å «smugle» inn en klunk med Cognac til ham – hver eneste dag.

– Jeg tenker at dersom livet ditt går mot slutten og det eneste du egentlig vil er for eksempel å ta deg en røyk eller drikke litt Cognac, så bør det være greit. Det er ikke noe poeng å avstå fra det i dine siste timer.

LES OGSÅ: Smykker opp kjendisører og skogens konge

Sier alltid det hun mener

Den stilfulle, spreke og elegante damen er kjent for å si det hun mener. Hun forstår for eksempel ikke hvorfor ungdom kan betale dyre dommer for jeans med hull i.

– Haaken Eric har bedt meg om å være litt forsiktig, men jeg setter ærlighet høyt. Da passer det ikke alltid å si det som folk forventer at du skal si, sier hun.

Hun skulle ønske flere var slik mot hverandre. At de våget å snakke rett fra hjertet. Uten filter.

– Jeg kan selvfølgelig også være diplomatisk, og sier ikke til folk at de har stygg nese. Men jeg kan fortelle dem at de har dårlig ånde og gi beskjed om hva de kan gjøre for å få den bedre. Selvfølgelig ikke så andre hører det. Det blir mer under fire øyne.

– Alle skal smiske i dag. Jeg liker at folk sier det de mener. Da vet jeg at det er en skikkelig venn.

I mange år jobbet hun som fysioterapeut. Da hun fylte 70 måtte hun slutte i kommunen.

– De ville ikke betale mer for en 70-åring. Nå mister dere en god fysioterapeut. Stakkars dere, sa jeg. Og det mente jeg.

Ektemannen Haaken Severin døde i 1997. I ettertid var Cécile sammen med en Oslo-advokat i tolv år.

– Ja, han var en god venn, sier hun.

Hun har fortsatt fasttelefon og bruker mobiltelefon, men strekker seg ikke lenger enn til tekstmeldinger.

– Hva med Facebook og andre sosiale medier?

– Nei, det får andre ta seg av. Det kan sikkert bli litt ensomt av et slikt valg også, men det lever jeg fint med. Jeg vil heller bruke tiden på å snakke med folk og se de inn i øynene, sier hun, tar meg i hånda og smiler adjø. På vei ut slår det meg at hun holder seg uforskammet sprek. Det er ikke vanskelig å skjønne at hun har levd et fantastisk liv.

Fakta Cécile Mathiesen (87)

  • Bor på Hovedgården på Eidsvoll Verk.
  • Utdannet fysioterapeut. Jobbet som det fram til hun fylte 70 år.
  • Var gift med brukseier Haaken Severin Mathiesen. Sammen fikk de barna Haaken Eric og Willem Frederik Henrik.
  • Hun er svært aktiv. Elsker å gå turer i nærmiljøet, spesielt på Berger.
  • Har kjøpt seg en leilighet på Doyen, men denne leier hun ut. 
  • Samfunnsengasjert, opptatt av lokale spørsmål og har fulgt utviklingen i Mathiesen-familien tett.

Her er verkseierne på Eidsvoll Verk

Eidsvoll Værk ble første gang omtalt i 1627. I dag eies det av Haaken Eric Mathiesen.

  • 1627: Det opplyses at Johan Post og hans medinteressenter var dem som «først optog det Edtzvoldiske verk».
  • 1631: Verket selges til et interesseselskap, som kort eter overlot verket til kongen.
  • 1688: Heinrich von Schlanbusch overtar Eidsvold Værk.
  • 1705: Theodor Geor von Schlanbusch arver verket etter sin far.
  • 1750: Friedrich Lagardt von Schlanbusch arver verket etter sin onkel.
  • 1781: Hans Hagerup Gyldenpalm.
  • 1786: Haagen Nielsen.
  • 1790: Iver Elieson.
  • 1794-1822: Carsten Tank Anker, gift med Hedvig født von Wegener.
  • 1824-1837: Georg og Richard Norman i London.
  • 1837: Nils Knudsen, premiærløitnant Tandberg og statsrevisor Christian Semb kjøper verket. 
  • 1839: Nils Knudsen, gift med Wilhelmine født Sissenére, blir eneeier.
  • 1873: Gudmund Wilhelm Knudsen overtar etter sin far.
  • 1891: Fredrik Wilhelm Tersmeden.
  • 1893: Haaken Christian Mathiesen eier av Linderud i Oslo, og sønnen kammerherre Haaken Larpent Mathiesen.
  • 1895: Haaken Larpent Mathiesen, gift med Erikka Sophie Marthine Cappelen Kiæer, overtar etter sin far.
  • 1930: Jørgen Arthur Mathiesen, gift med Maren Johanne Høë Løvenskiold, overtar etter sin far.
  • 1953: Haaken Severin Mathiesen, gift med Cécile Marie Ernestine, født van Lennep overtar etter sin far.
  • 1994: Haaken Eric Mathiesen, gift med Jorunn Helene født Østebø, overtar etter sin far.

Kilde: Eidsvoll 1814

LES OGSÅ: De elsker å utfordre seg selv med iskalde naturopplevelser

 
Sprek: Cécile er 87 år, men fortsatt sprek som en ungfole.
Stilfullt: Hovedgården er virkelig en nytelse av stil og eleganse, sjarm og herskapelighet.
Stue på stue: Den ene stuen avløses av en hall. Innenfor der ligger spisestuen.
Telefon: 63 92 27 00 // Tips oss: Skjema »
Ansvarlig redaktør (konst.):Vegard Storbråten Øye »
EUB har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
EUB bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke
 
Løsningen er designet og utviklet av Hamar Media – www.hamarmedia.no