23. sep
 
– Vi må tåle å høre at livet kan være litt jævlig. Da kanskje flere orker å leve det
Hun er åpenhetens apostel og samler fulle hus på Nationaltheatret med en hyllest til medmennesket. Selv er Else Kåss Furuseth sjeleglad hun ikke ble Art director.

Publisert: 27.mar.2018 21:00
Oppdatert: 27.mar.2018 15:28

På kvinnedagen sprer lukten av nytrukket kaffe om seg i den 100 kvadratmeter store Bislett-leiligheten til Else Kåss Furuseth. Vi sitter og snakker kun et par steinkast fra Bogstadveien. Helt sentralt, men likevel litt tilbaketrukket. Den ene veggen fylles av et stort bilde av Wenche Foss. Det har ikke gått upåaktet hen.

– Å herregud, prøver du å lage ditt eget Henie Onstad Kunstsenter eller hva skjer, utbrøt pappa da han fikk se det.

– Det var først og fremst et voldsomt impulskjøp. Jeg var sammen med en venninne, og vi har den effekten på hverandre. Begge kjøpte hvert sitt store bilde. Hun av Kong Olav. Da hun kom hjem sa hun til mannen sin at han måtte velge mellom Kong Olav og henne. Det endte med at hun leverte Kong Olav tilbake. Det er fordelen med å bo alene. Her er det ingen som sier sånn, humrer Else.

Alle forestillinger blir utsolgt

Det startet med monologen Kondolerer i 2011. Det var tårer, applaus, Norgesturné og endte opp med Wenche Foss`s ærespris i 2012. Et sceneshow om å oppleve at både moren og storebroren tar livet sitt. Nå er hun ferdig med 40 forestillinger av oppfølgeren – Gratulerer. På Nationaltheatret. Sjangeren kalles tabukomedie. Alle aprilforestillinger er utsolgt. Ja, selv flere av forestillingene i oktober er sluttsolgt. Det er fulle hus over hele linja. Igjen.

– Jeg minnes dem med positiv galskap. Altså broren min var aldri redd for å snakke om vanskelige ting. Men han var mest opptatt av å fleipe. Det å skyve grensene foran seg. Det lærte jeg av ham, sier hun.

– Jeg husker for eksempel en gang han var på et stort oppslag i lokalavisen Eidsvoll Ullensaker Blad med en stor fisk. Han sa han hadde fisket den i Nordbytjernet. Sannheten var at den var kjøpt på butikken et eller annet sted på Jessheim. Positiv galskap, vil jeg kalle det. Begge var varme typer, sier Else.

– Mamma var som mødre flest. En varm og blid dame, sier hun.

– Blir de mer borte for deg med tiden?

– Det høres Lilli Bendriss ut å si, men jeg føler de er med som støttekontakter. Broren min var veldig storebror. Irettesatte søsteren og meg på en morsom måte. Han tenker jeg ofte på. Det er akkurat som han sitter litt på skulderen. Jeg tenker også på ham aktivt i forestillingen. “Herregud, her skulle dansetrinna vært øvd litt mer på.” Jeg hører ham tydelig og han hadde ofte rett, sier hun. I Gratulerer er noe av oppgaven å undersøke om du er god nok akkurat som du er, selv om du er ganske ræva.

– Jeg tenker at vi må tåle å høre at livet kan være litt jævlig. Da kanskje flere orker å leve det, sier Else. Hun snakker om selvmordstallene i Norge i dag. Om at rundt 600 tar livet sitt – hvert år.

– Bør ikke Norge være helt i bunnen der? Ser du på innsatsen i helsevesenet så burde det vært lavere. Men det er et komplekst problem. Jeg tror for eksempel selvmordsstatistikken er lavere i Italia. Der er det dårligere økonomi. Så hva kommer det av? Fordi det er varmere? De har færre folk som bor alene der? Det tar lengre tid før folk flytter hjemmefra. Ensomhet er kanskje en del av hovedproblemet, sier Else, skjenker i litt kaffe i porselensserviset og titter opp.

– Men jeg vet ikke, jeg er ingen politiker. Jeg prøver bare å snakke om det på min måte, sier hun. «Velkomen til hjemmet mit», står det på et bilde på veggen. Det var en tegning storebroren lagde da han var liten. I den ene vindusposten står det Else med store bokstaver. Det var gave fra en venn. På et piano hun fikk med hjemmefra står et russebilde av moren, Nina. På veggene henger det bilder av Kong Harald, Dronning Sonja, John F. Kennedy og nevnte Foss. Hun har sin egen sjarmfulle stil. Det er hjemmekoselig og hyggelig. Personer som betyr noe for henne har fått plass.

– Det siste broder`n gjorde før han tok livet sitt, var å gi meg en badevekt og si at jeg måtte gå til psykolog. Han sa at hodet mitt var en gassballong og at jeg alltid måtte trille sykkelen over fartsdumper, for ellers ville det eksplodere, sier hun.

Kick av forestillingene

– Det finnes jo en mellomting mellom det å holde det for seg selv og gjøre det jeg gjør. Noen kan tenke “er hun ikke ferdig med det der”? Men jeg tror ikke man kan snakke for mye om vanskelige ting. Men det gir først mening om det har relevans for andre, jeg vil at folk skal tenke på noe med seg selv, i sitt eget liv. Og kanskje dele vanskelige følelser med andre nære? Det som er så gøy på teateret er at det er en så ærlig arena. Du kommer tettere på folkene, og det føles forskjellig for hver gang. Det blir nesten som en speeddate. Jeg har aldri vært på det selv, men tenker at det er litt sånn. Du ser hvis noen glipper med øynene. Folk har tatt på seg skjorta, tatt heisen opp på amfiscenen og sitter der i mørket. Det krever litt mer av folk enn bare å sitte og se på skjermen hjemme i sofaen, sier hun

Hun får et kick av hver eneste forestilling. Hun sammenligner det med en eksamen. Monolog-sjangeren har hun stadig fått øynene mer opp for. For henne er målet at forestillingen skal være ganske alvorlig og forsøksvis morsom. Mye av det handler om åpenhet, det å tørre å snakke om vanskelige temaer andre ofte kan tie rundt.

– Hyller du på din måte de som er borte?

– Ja, eller vel så mye å hylle folk som er igjen. Det er mer en hyllest til medmennesket. Det å være der for hverandre, sier hun.

Så for seg giftermål

– Tester du forestillingen på faren din og søsteren din før du går på scenen?

– Ja, men det er mer en slags godkjenning. Han og søsteren min fikk se begge forestillingene. Men jeg passet på å gjøre det rett før premièren. Da føler de presset med å godkjenne det. Hun vokste opp på Jessheim. Venninnen Anniken Huitfeldt har bare gode ord å si om henne.

– Elisabeth er oppriktig glad i andre mennesker. Kanskje fordi hun vet at ikke livet er så lett for alle, er hun raus og åpen overfor andre. Hun er jo ti år yngre enn meg, og da jeg vokste opp var hun den søte og gode lillesøsteren til Lars Kristian, som det var godt å klemme på. Jeg husker jeg delte ut pris til henne for snart ti år siden da jeg var kulturminister. Jeg hoppet av glede da jeg fikk vite at det var henne og Torsdag kveld-gjengen som skulle få prisen, sier Anniken Huitfeldt. Hun sier Else har den rare R-en fra henne og broren som kom til Jessheim fra Sandnes.

– Søsteren og broren min og storebroren til Elisabeth hadde samme dagmamma som barn. Broren hennes begynte å skarre og Elisabeth fikk en avart av denne R-en. Det tok henne ganske lang tid å forstå at hun hadde en R litt utenom det vanlige, sier Anniken, som sier Else er ekstremt opptatt av hvordan det går med Kremmerkiosken i Trondheimsvegen.

– Vi kjøpte begge lørdagsgodt der som barn. Jeg sender og sender henne bilder når de skifter eiere og konsept, sier Huitfeldt.

Tilbake hos Else snakker hun om det å være åpen om vanskelige ting.

– Jeg er alltid mer redd for det som er kjedelig. Det som er uten betydning på noe vis. Jeg er ikke noen skuespiller, snakker fort og har verdens verste diksjon. Men du må bare føle deg litt fram, også forhåpentligvis ler folk, er ikke det viktigst?, sier hun.

– Hvor betydningsfulle har faren og søsteren din vært i årene som er gått?

– Jeg har ikke målestokk på noe annet. Til faren min pleier jeg å si at han er som en far for meg. Men når man er få, blir man kanskje ekstra nære. Men vi snakker ikke så mye alvor. Vi danser hip hop på kjøkkenet. Men ikke ta med det, han blir kanskje flau over at det står i lokalavisa. Søsteren min jobber jeg jo med. Hun kaller meg en blemme hun aldri blir kvitt. Vi er nære. Fatter’n er en ærlig type. Han kommer med ærlig tilbakemeldinger som “det var rotete eller nå virker du stresset”. Søsteren min er mer sånn, nå sa du æ 72 ganger på TV i dag, sier hun.

– Hvor mange forestillinger blir det nå?

– Så lenge det går og jeg får lov til å holde på, så holder vi på. Det er litt hvor lenge de vil ha meg. Og publikum da.

– Er du omtrent der du trodde du ville være for 10–15 år siden?

– Nei, da så jeg giftermål, familie og alt det der. Jeg er utdannet Art director, men glad jeg ikke ble det. Det er jeg veldig, veldig dårlig på. Alt jeg lager ser ut som det kommer fra loppemarked. I tillegg er jeg dårlig i InDesign og Photoshop. Men veien blir til mens man går. Jeg prøver å lage ting som er spennende, men ikke uten respekt. Samtidig vil jeg gjerne skyve grensene litt foran meg. Innimellom snubler jeg og går litt på trynet. Men er det ikke det livet handler om?

Else Kåss Furuseth

Født i 1980 på Jessheim.

Bor i dag i leilighet på Bislett i Oslo, men er ofte i hjembyen på besøk hos venner og familie.

Programleder, skuespill og standupkomiker.

Kjent fra P3, Mandagsklubben på TVNorge og Det er lov å være blid og Torsdag kveld fra Nydalen på TV2.

Utdannet Art director.

Forestillingen Kondolerer i 2011 ble sett av over 60.000 mennesker.

Oppfølgeren Gratulerer spilles nå for utsolgte hus på Nationaltheatret. Det er satt opp nye forestillinger til høsten og også de ser ut til å bli utsolgte.

 
Telefon: 63 92 27 00 // Tips oss: Skjema »
Ansvarlig redaktør (konst.):Vegard Storbråten Øye »
EUB har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
EUB bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke
 
Løsningen er designet og utviklet av Hamar Media – www.hamarmedia.no