25. sep
PENSJONIST: Etter over 40 år i journalistikkens tjeneste har Jan Arne Sandholtbråten takket for seg.
 
Bedre kjent som Jason
Han hadde akkurat satt seg i bilen da den unge mannen rev opp døra, røsket kameraet til seg og knuste det i bakken med full kraft. Da ble Jan Arne Sandholtbråten redd.

Publisert: 02.feb.2018 21:00
Oppdatert: 02.feb.2018 13:56

Dagene som journalist er uforutsigbare. De kan smyge seg av gårde som marihøner med beina i kvae, eller de kan skyte fart som lekebiler på en racerbane. Det var av begge grunner Jan Arne Sandholtbråten, bedre kjent som Jason, sa ja takk og gikk inn døra som fast ansatt hos Eidsvold Blad en dag i 1978.

Klage ga Første sak på trykk

Men det begynte før. Våren 1971 spilte Jason håndball for EIF i 5. divisjon. De vant alle kampene sine, temmelig overlegent. Men lokalpressen, også kjent som rånalappen eller Eidsvold Blad, gadd ikke skrive et ord. Det opprørte Jason, og han sa ifra.

Da den aller siste kampen i serien skulle spilles dukket selveste redaktør Bjørn Terje Kaspersen opp. Men det gjorde ikke motstanderlaget. De hadde funnet ut at de kom til å tape uansett.

– Da fikk jeg tid til å snakke litt ekstra med Kaspersen. På den tida var jeg nok mye mer rett fra levra enn jeg er nå, sier Jason, og forteller at han leverte ei skarpladd bredside mot redaktøren av møkkaavisa som ikke hadde skrevet ett eneste ord om laget fra Råholt som vant hele serien.

Bjørn Terje Kaspersen sa at de ikke hadde folk til å skrive.

Jason sa: – Jeg kan skrive jeg.

Høsten 1971 hadde den unge håndballspilleren og lærerstudenten sin første sak på trykk.

Angrepet på Jobb

Høsten 2009: Det er mye man kan si om Jan Arne. I en jubileumstale er uttrykk som hel ved, omtenksom, handlekraftig, kunnskapsrik, jovial og rettferdig naturlige. Og uredd. Dagene som journalist kan være såpass uforutsigbare at det er en fordel å være forutsigbar i hodet. Men denne dagen i 2009 ble en av veldig få dager som vippet Jason av pinnen.

Noen unggutter hadde det moro med bilene i sine i Sundet. De brummet og sladdet og gasset og laget støy. Jason var på vei til noe annet, men bestemte seg for å finne ut av hva slags rampestreker guttene hadde fore. Han tok med seg kameraet, stilte seg opp på fortauet og fotograferte opptrinnet.

Han så at bilene kjørte av gårde og hørte de sladde en runde rundt i Sundet. Jason spankulerte de få skrittene til sin egen bil, og var på vei til å starte motoren da rånerne plutselig svingte opp bak han og bråstoppet. En av karene kom løpende, rev opp bildøra der Jason satt innenfor, og røsket tak i reima på kameraet. Jason hadde det fortsatt rundt halsen. Bølla må ha røsket hardt, for Jason fikk vondt i nakken og kameraet løsnet. Med et veldig svingslag slengte råneren kameraet over hodet og sendte det i bakken med all kraft. Det sprutet deler. Objektivet sprakk. Kameraet knakk.

Jan Arne Sandholtbråten har opplevd mye i sin over 40 år lange karriere som journalist. Men han har sjelden vært redd. Denne dagen i september 2009 ble annerledes.

– Jeg har aldri følt meg truet eller utsatt, ikke før denne dagen. Men denne mannen var ute etter meg, han ville ta meg, sier Jason.

Opptrinnet ble meldt til politiet, som pågrep gjerningspersonen kort tid etter.

Satte Siste punktum

Fredag 26. januar 2018 ble en rar dag på jobben for Jason. Det var den siste dagen i Eidsvoll Ullensaker Blad, den siste dagen på jobben. Han skulle bli pensjonist. Jason er en mann som gjerne har faste sitteplasser uten at noen syns det er det minste rart. Han er også en mann som spiser sin formiddagsmat klokka 11.00, ganske presis. Fredag 26. februar satte Jason seg ned ved enden av bordet, der han pleier å sitte, med sin sedvanlige matpakke. Der satt han alene en god stund, med appelsinjuice og brødskive med skinke.

Da det endelig begynte å dukke opp flere, ble det fort klart at Jason trengte en kake. Det ble organisert et innkjøpslag, og avslutningsfesten var i gang. Men den ellers så snakkesalige og slagkraftige debattanten Jason sa ikke et ord. I stedet trillet tårene.

– Det er klart det er rart, sier Jan Arne Sandholtbråten.

Hvor mange intervjuer han har gjennomført eller fotografier han har laget er det umulig å ha tall på. Men det er mange. Veldig, veldig mange.

– Det er alle menneskene jeg har truffet jeg kommer til å savne mest. Det er alle møtene med folk, folk som har gjort noe eller opplevd noe, som har gjort alle disse dagene så spennende, sier Jason, som aldri har angret på at han sluttet som lærer.

– Jeg er utdannet lærer, men for meg har livet vært å skrive i avisa. Det er flott å være lærer også, men som journalist får man være til stedet der det skjer hele tiden. Det er utrolig spennende, sier nyhetsjegeren, som nok kunne holdt ut et år eller fem til.

– Ja, det kunne jeg nok uten problemer. Men det må ta slutt en gang. Mediebransjen har vært igjennom noen tøffe år med veldig mange endringer, og mens den ene etter den andre har takket for seg har jeg fortsatt. Nå er det min tur, sier Jason.

Med på store endringer

Da Jan Arne begynte som frilansjournalist i 1971 ble artiklene skrevet på skrivemaskiner og avissidene satt med bly. Kameraene var mekaniske, og svart-hvitt-filmene inneholdt 20 bilder. De burde helst holde til tre saker. Nå skrives sakene direkte inn på avissidene på en datamaskin, journalistene selv plasserer tekst og bilder i ferdige maler som kan sendes rett til trykkeriet og ut til nettavisen.

– Det har vært en ekstrem utvikling. Når jeg tenker tilbake på det, er det nesten så jeg ikke forstår hvordan vi klarte å lage avis for 15 og 20 og 30 år siden. Men vi hadde bedre tid den gangen. Økonomien var også bedre, og vi var flere ansatte, selv om ikke alt var roserødt tidligere heller, sier Jason.

Teknologisk utvikling er bare én side av saken. En annen side er utviklingen av yrket, av journalistikken.

– Men journalistikkens rolle er den samme. Det er å skrive lokale nyheter, om lokale begivenheter, trekke fram personligheter. Temaene og oppdraget har ikke forandret seg så mye. Men måten vi skriver på har endret seg veldig, sier Jason.

– Kanskje lokalavisa har fått mer fokus på personer, og mindre på begivenheter. Vi dekker ikke møter i lag og foreninger lenger. Personlig syns jeg det er synd, jeg syns vi burde vært mer ute for å treffe leserne og formidle hva som skjer. Denne utviklingen har særlig skjedd på 2000-tallet, sier Jason.

– Økonomien er åpenbart en av årsakene til at det har blitt sånn. Vi har ikke råd til å bruke så mye ressurser som vi kunne tidligere. Det har sammenheng med utviklingen av teknologien på nett. Vi blir også mindre brukt fordi lagene har muligheten til å publisere selv, på Facebook eller andre steder på nettet. Men jeg tror fortsatt at folk syns det er spesielt, nesten en ære, at det kommer en journalist for å dekke nettopp deres arrangement. Jeg tror det fortsatt betyr mye, sier Jason.

– For meg ser det ut som om folk mer eller mindre aksepterer at det er sånn, selv om alle syns det er synd. Folk savner tilstedeværelsen av lokalavisen.

– Hvis jeg var redaktør ville jeg jo vært bøtti av den samme økonomien. Men jeg ville helt klart nedprioritert de «sosiale sakene», der man går veldig tett på folk, og prioritert opp tilstedeværelsen i lokalsamfunnene.

Politikken i pressen

At journalistikken har endret seg, har også gitt det utslaget at redaksjonene – også EUB – er mer kritiske og på vakt enn tidligere.

– Jeg har dekket politikk i mange år. I gamle dager skrev vi ned debattene, fra ende til annen. Alle som var på talerstolen fikk navnet sitt og et sitat på trykk. I dag blir sakene vinklet mer mot konsekvensene, og politikerne blir målt mer på resultater enn før. Det er en god utvikling. Nå skriver vi først og fremst for leserne, og ikke for politikerne. Det er bra, sier Jan Arne.

– Men avisen må passe seg for ikke å neglisjere debattene. Hvis vi ikke referer hva personer eller partier mener, får heller ikke velgerne muligheten til å ta standpunkt. Da vil i så fall avisen svikte både rollen sin og leserne sine, sier han.

Selv har han ingen ambisjoner om å gå inn i politikken, nå som han er løst fra journalistikkens regler om å forholde seg nøytral og objektiv.

– Nei, det vil jeg ikke gjøre. Men jeg har veldig respekt for alle, uansett parti eller bakgrunn, som velger å bruke fritida si på å delta for å styre samfunnet. Utgangspunktet må være at alle gjør så godt de kan, alle har et ærlig og oppriktig mål med sine meninger. Man skal ikke harselere med enkeltpersoner eller partier i politikken. Alle gjør så godt de kan, sier Jason.

I dødsulykke på jobb

Den 6. september 2000 stoppet en minibuss utenfor Ullersmo fengsel på Kløfta. Helt bakerst i bussen satt Jan Arne Sandholtbråten. I bussen satt også advokater, sorenskriveren i Eidsvoll og en tidligere ansatt i Ullersmo fengsel, som var tiltalt for å ha hjulpet narkotikasmugleren Princ Dobroshi med å rømme. Følget var på befaring, før de satte kursen mot Ringerike fengsel der Dobroshi satt i høysikkerhetsavdeling. På vei mot Hønefoss kom et vogntog i møte med minibussen. Med ett fikk vogntoget problemer, og hengeren tok til å skjene ut i motgående kjørefelt. Alt ble kaos i det vogntoget sakset, og minibussen braste inn i det store kjøretøyet i høy hastighet. Etter det øredøvende smellet ble alt stille, selv om folk ropte, noen var i sjokk og andre lå urørlige både inne i og utenfor bussen.

Tre personer omkom i ulykken, to ble alvorlig skadet, og to lettere. Blant de lettere skadde var journalist Jan Arne Sandholtbråten.

– Jeg husker en god del fra ulykken, sier Jan Arne.

– Jeg husker at vogntoget kom imot oss og at hengeren traff oss. Men så stoppet tida, for jeg ble bevisstløst. Da jeg våknet igjen i midtgangen, skrek en av advokatene som satt der «Det brenner, få meg løs!». Jeg fikk brutt løs armlenet slik at han kom seg opp, Så tok jeg en hammer og fikk slått inn et vindu i bussen. Men da orket jeg ikke mer, jeg var helt utmattet, og satte meg ned igjen, sier Jason.

En tropp fra Telemark bataljon kjørte forbi ulykkesstedet kort tid etter. De stoppet med alt hjelpepersonell de hadde. Like etter kom det ambulanser og redningsmannskaper.

– Alt foran på bussen var så knust at de måtte skjære ut den ene siden på bussen. Det tok jo sin tid. Jeg trodde at tida skulle gå veldig sakte i en sånn situasjon, men alt gikk veldig fort, selv om vi nok satt der en god stund før alle var fri, sier Jan Arne.

Selv ble han lagt inn på sykehus, og lå der i to døgn.

– Jeg var jo skadet og fikk behandling. Men det var medietrykk. Jeg ga intervjuer til Eidsvold Blad og til Dagbladet. Men da NRK Østlandssendingen sa de var på vei med et TV-team sa jeg nei. Jeg hadde ikke mer å si, sier Jan Arne, som var borte fra jobben i seks uker etter ulykken. Han hadde brutt av et par ribbein, og fortsatt kjenner han at nakken ikke er så smidig som den pleide å være.

– Men jeg kan ikke si at ulykken har gjort noe med meg rent mentalt. Jeg har sett så mye og vært med på så mye at jeg visste akkurat hva som skjedde. Jeg har tatt det veldig fint, sier Jason.

– Du er en tøffing du?

– Nei, men jeg har lært meg å stenge noen inntrykk ute. Det har vært mange ulykker, jeg hadde ikke klart denne jobben hvis jeg ikke hadde den evnen, sier Jan Arne Sandholtbråten.

Slekt og småbruk

I løpet av over 40 år som journalist i lokalavisa har det blitt utallige avisartikler og seks bøker. Men nå er det slutt. Og når Jason sier at det er slutt, så er det slutt. Men interessene er der.

– Jeg har alltid vært interessert i historie. Og jeg er veldig knyttet til Gullverket, der jeg bor og hvor jeg har røtter som går mange generasjoner tilbake. Nå skal jeg bruke tida på å holde småbruket mer i stand enn før, og jeg får kanskje tid til å sette meg ned og drive slektsforskning litt mer planlagt. Men det blir ikke for offentligheten. Jeg har hatt nok på trykk nå, sier Jan Arne Sandholtbråten, bedre kjent som Jason.

LES OGSÅ: Saker som har engasjert, blitt klikkvinnere, vært viktige og avslørende

 
Telefon: 63 92 27 00 // Tips oss: Skjema »
Ansvarlig redaktør (konst.):Vegard Storbråten Øye »
EUB har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
EUB bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke
 
Løsningen er designet og utviklet av Hamar Media – www.hamarmedia.no