18. sep
 
Det startet med smerter i ansiktet. Noen dager senere våknet hun blind på sykehuset
I mai fikk Linn Aagaard drømmejobben som butikksjef. En morgen i juli våknet hun med kraftige smerter i ansiktet. Tilbake fra sykehuset i september var hun blind.

Publisert: 02.jan.2018 06:00
Oppdatert: 18.jan.2018 15:36

Mai, 2017: Det er vår, ungene er klare for sommerferie om en måned, og Linn Aagard smiler i det hun finner fram frokost på kjøkkenet. Ungene skal på skolen, hun selv skal på jobb. At Linn skal på jobb er ingen selvfølge. Det er ikke mange månedene siden hun var arbeidsledig og ble forespeilet arbeidstrening og praksisplasser. Men hun ville ikke la seg flytte rundt i systemet, og begynte å ringe selv. Våren 2016 fikk hun plass hos en bedrift på Råholt. Da arbeidsavklaringsperioden til Linn var ferdig, valge bedriften å ansette henne.

Etter en konkurs og gjenåpning måtte butikken finne en ny butikksjef. Linn vikarierte som sjef, og søkte samtidig på den ledige jobben. Etter flere runder med intervjuer fikk hun tilbud om stillingen. Det var en butikk som selger tekstiler, og Linn trivdes med både arbeidsoppgavene, kundene og kollegaene. Og nå var det vår, fuglene sang, og Linn smilte i det hun fant fram frokost. Det var mai 2017, og Linn hadde nettopp startet i drømmejobben.

Sommeren gikk mot sitt varmeste, og den siste uka i juni og den første i juli tok Linn ut to uker ferie. «Det skal bli godt å lande», tenkte Linn. Hun lukket øynene og vendte ansiktet mot sola for å la seg brune av den milde, nordiske sommeren. Feriedagene gikk unna en og en, og snart var det høst.

Om morgenen fredag 7. juli våknet Linn med kraftige smerter i kjevepartiet. Smertene tiltok, og Linn reiste til tannlegen. Han rotfylte, ga henne smertestillende og ba henne gå hjem og slappe av.

Men smertene forsvant ikke. Morgenen etter, den 8. juli, våknet Linn med kraftige smerter på motsatt side av ansiktet. Da dro hun til legevakta.

– Det var vanskelig å tygge, for kjevene mine hadde låst seg. Det var grusomt vondt, sier Linn Aagaard.

På legevakta ble hun undersøkt, og sendt hjem med mer smertestillende. Men smertene ville fortsatt ikke gi seg.

– Natta til den 9. juli var helt grusom. Jeg hadde ekstreme smerter, og spiste Paralgin forte. Men det hjalp ikke.

– Den natta lå jeg på sofaen med sugerør og en spyttebøtte. Om morgenen klarte jeg ikke å svelge mitt eget spytt. Jeg fikk en ny time hos legevakta, sier Linn.

På legevakta målte de både temperatur og CRP. Og så kom sykebilen.

På Ahus ble Linn Aagaard raskt undersøkt av legeteamet. De fotograferte med røntgen og tok prøver. Linn fikk plass på en sengepost, og en ny lege som akkurat hadde kommet på vakt undersøkte henne med gastroskopi, et instrument som føres inn gjennom munnen og kan se på innsiden av kroppen. Den kvinnelige legen så hovne mandler, og kjertler så fulle av puss at de var på bristepunktet. Doktoren mente situasjonen til Linn var så alvorlig at hun ble overført til overvåkning.

Dagen etter begynte legene å behandle Linn ved å skjære hull på de hovne mandlene og kjertlene. Det tøt ut verk. Linn spyttet, drakk vann, og spyttet mer.

– Slik holdt jeg på en uke. Legene skar hull, og verket flommet ut. Til slutt bestemte legene seg for å legge meg i narkose for å operere bort mandlene, sier Linn.

Da var det blitt fredag 14. juli. Det siste Linn husker fra den dagen, er at hun lå på operasjonsbordet og at det ble hektisk rundt henne. Så ség hun inn i narkosen.

Fredag 14. juli: På Rikshospitalet har vakthavende lege nettopp studert røntgenbildene Ahus har sendt av kroppen til Linn Aagaard. Doktoren tok opp telefonen, fikk tak i kirurgen på Ahus og ba om at Linn ble kjørt til Rikshospitalet med ekspressfart. Mens Linn var i narkose, raste sykebilen fra Lørenskog mot Oslo. Det sto om timer, kanskje bare minutter.

I Oslo ble Linn lagt på operasjonsbordet med en gang. De åpnet opp på siden av brystkassa, og rundt hele halsen. Ut av kroppen til Linn tappet legene flere liter med verk. Det var verk rundt lungene, og i kjertlene i halsen. Det var verk over alt. Linn var angrepet av en alvorlig infeksjon, og var veldig syk.

– Jeg hadde en svært alvorlig blodforgiftning. Bakteriene hadde angrepet mange deler av kroppen, sier Linn.

I løpet av de neste to ukene ble Linn operert flere ganger, og fikk medisiner. Hele tiden var hun i kunstig koma. Sakte, men sikkert klarte legene å stabilisere Linn slik at hun var utenfor livsfare.

Imens var samboeren, barna og moren på besøk flere ganger om dagen.

– Det var en ekstrem situasjon, sier samboeren Per.

– Linn var alvorlig syk, og vi visste ikke om det ville gå bra. Hva gjør man i en slik situasjon? Det er ikke stort å gjøre annet enn å gråte og be, sier han.

Gradvis ble medikamentene som holdt Linn i kunstig koma redusert. Da hun våknet i begynnelsen av august, satt moren ved siden av henne og gråt.

– Jeg husker at hun sa at hun var glad for at jeg endelig svarte henne. Selv var jeg omtåket, og forsto ikke hvorfor hun var så følsom. Jeg hadde ingen anelse om hva som hadde skjedd, sier Linn.

Likevel sto hun foran det største sjokket av alle: Hun var blind.

– Det var mamma som sa det til meg. Men der og da klarte jeg ikke å forholde meg til det. Jeg husker at jeg sa «Ta det med ro, det er bedre å være blind enn død». Jeg vet ikke hvor jeg fikk det fra, sier Linn Aagaard.

Legene forklarte Linn at synsnerven hadde blitt skadet i perioden med narkose og kunstig koma. Det er sånt som kan skje under en operasjon. Celler blir skadet fordi de ikke får nok surstoff, og slutter å fungere. Hos Linn gikk det ut over synet. Det er en mikroskopisk mulighet for at synet kan komme tilbake, men sannsynligvis er Linn blind for resten av livet.

Linn ble liggende på Rikshospitalet i to uker og to dager. Da ble hun sendt tilbake til Ahus. Men etter å ha vært sengeliggende i en måned, klarte ikke Linn å reise seg opp. Problemet var en lunge som ikke lenger hadde plass til å slå seg ut.

– For å få kroppen til å fungere igjen, måtte jeg stå så mye som mulig. Men det klarte jeg ikke. Derfor måtte jeg begynne med å sitte på sengekanten. Først noen minutter om dagen, så en time. Etter en stund klarte jeg å sitte på senga i fire timer, sier Linn.

Den 6. september feiret Linn bursdagen sin på sykehuset, med hele familien rundt seg. Hun kjente at det gjorde godt, og at energien begynte å komme. Der og da bestemte hun seg for å reise hjem så fort som mulig.

– Plutselig fikk jeg overskudd, sier Linn Aasgaard.

– Jeg gjorde alt pleierne og fysioterapeutene ba meg om. Det førte til at formen bedret seg veldig raskt. Plutselig klarte jeg å sitte oppe hele dagen. Jeg begynte å gå, jeg møtte ungene da de kom på besøk, og jeg trente med fysioterapeut. Jeg kom mer og mer til meg selv, sier Linn.

Den 19. september ble pustemaskinen, respiratoren, fjernet for godt. Samtidig spurte legene om når Linn kunne tenke seg å bli overflyttet til en sengepost uten overvåkning. Da kom tårene.

– Spørsmålet fra legen slo meg ned. For etter sengeposten er neste skritt hjem. Jeg begynte å tenke på hva som skulle skje da. Hodet forsto plutselig at jeg er blind, og at jeg hadde vært veldig syk. Jeg hadde mamma, brødrene mine og samboeren Per der hele dagen, og jeg gråt og gråt, sier Linn.

Den 22. september ble Linn flyttet til sengeposten, og da hun våknet om morgenen den 23. bestemte hun seg for å dra hjem. Der og da.

– Jeg orket ikke tanken på å våkne på sykehuset mer. Jeg sa til Per at jeg hadde bestemt meg, sier Linn.

På sykehuset var de enige. De mente Linn ville ha godt av å dra hjem på permisjon. Om ettermiddagen lørdag 23. september satte Linn seg i bilen og ble kjørt hjem, etter én natt på sengepost.

I mellomtiden var både Blindeforbundet og Eidsvoll kommunen varslet om den blinde pasienten som var på veg hjem. De ble redningen for Linn etter at hun hadde kommet seg vel innenfor døren hjemme.

– Det var ekstremt tungt å komme hjem og innse at jeg ikke klarte å fortsette i jobben. Jeg hadde jobbet så hardt for å komme dit jeg var. Så ble beina feid vekk under meg. Det er fortsatt veldig tungt å tenke på, forteller Linn.

I ukene som gikk fikk Linn tett oppfølging av både kommunen og av Blindeforbundet. Hun fikk tilbud om kurs på Hurdal syns- og mestringssenter, som Blindeforbundet driver. Der lærte hun å gå sine første skritt med blindestokk, og hvordan kroppens sanser kan trenes til å ta over for synet. Kommunen la forholdene til rette med hjelpemidler og sosial oppfølging.

– Jeg har blitt veldig godt behandlet, og fått masse hjelp. Det er jeg takknemlig for. Uten hjelpen ville det ikke gått så bra, sier Linn.

Ny jobb. Linn er fast bestemt på å jobbe igjen. En ting er å forholde seg til trygdesystemet og NAV, en annen ting er følelsen av å klare seg selv.

– Det er ikke så lett å overbevise seg selv om at det er mulig etter å ha blitt blind. Men ettersom dagene går, kjenner jeg at pågangsmotet kommer tilbake gradvis. Jeg har alltid hatt pågangsmot og vilje, og det har jeg fortsatt, sier Linn.

– Jeg kan kanskje ikke gjøre alle jobber i verden, men hvem kan vel det. Jeg skal få det til. Det er jeg fast bestemt på, sier hun.

 
Telefon: 63 92 27 00 // Tips oss: Skjema »
Ansvarlig redaktør (konst.):Vegard Storbråten Øye »
EUB har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
EUB bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke
 
Løsningen er designet og utviklet av Hamar Media – www.hamarmedia.no