22. sep
 
Tre damer i fotsporene til Jacob
Uten filmen The Way hadde damene neppe gått pilegrimsvandring.

Publisert: 29.jun.2018 15:00
Oppdatert: 27.jun.2018 15:35

I filmen The way reiser en amerikansk lege til Frankrike for å hente hjem sønnen som døde i Pyreneene da han gikk pilegrimsveien Camino de Santiago. Mens faren er der, bestemmer han seg for å gå pilegrimsruta som en hyllest til sønnen. Da Margareth Lilleøen fra Eidsvoll så filmen for noen år siden, var hun solgt.

– Jeg tror aldri jeg har opplevd noe lignende, men jeg bestemte meg der jeg satt alene i sofakroken med tårevåte øyne at jammen skal jeg gå pilegrimsveien fra Saint Jean Pied de Port til Santiago de Compostela, sier hun.

Men tanken var aldri å gå alene.

– Det var bare én person jeg var sikker på ville bli med, min barndomsvenn Liv-Thorhild Løntjern. Da min søster Mona Lisa Lilleøen hørte om dette, ville hun også bli med, forteller hun.

Dermed var det gjort, og nå er de tre damene akkurat ferdige med sin pilegrimstur.

SANTIAGO DE COMPOSTELA

Den kristne verden har særlig pilegrimsmål – Jerusalem, Roma og Santiago de Compostela i Spania. Pilegrimsleder strømmer dit fra hele Europa. Ved foten av Pyreneene knytter tre av disse seg sammen i den franske byen Jean Pied De Port, og det var der de startet for seks uker siden.

– En slik tur krever planlegging. Man må for eksempel føre over ferie for å kunne være borte i seks uker. Vi er ansatt i Eidsvoll kommune, og er takknemlige som har snille sjefer som har gjort eventyret mulig, sier de.

– Må man være i god fysisk form for å klare en slik tur?

– Vi er aktive, friske, i god form og har gått noen felles turer også med sekk. Man trenger ikke være toppidrettsutøver, men det er en fordel å være i form. De første ti dagene hadde vi vonde muskler døgnet rundt, så gikk det bedre. Dette er en tur alle kan gjøre med god planlegging. Vi har møtt barn, studenter, voksne og gamle. Vi har møtt tynne, tykke, små og lange, dette er en tur for alle, sier de og har følgende råd til folk som vil ut å vandre:

- Utstyret er viktig - gå inn nye sko, en god ryggsekk og lette klær som tørker fort. Og man må byye sko underveis.

KONTAKT MED SEG SELV

En pilegrimsvandring er for alle som søker spirituelle opplevelser, uansett religiøst ståsted. Eidsvoll-damene går i Jacobs fotspor.

– Han var en av Jesu lærlinger. Etter Jesu død reiste han rundt som misjonær til han ble halshogd. Han ble fraktet ved englers hjelp til Galicia, der vi ble velsignet som pilegrimer i katedralen i Santiago de Compostela. Jacobs relikvier ligger, sier trekløveret som nå har fullført turen.

– Vi snakket om å starte i Pamplona for å spare tid, men er evig takknemlige for valget om å starte i Frankrike så vi fikk oppleve Pyreneene. Fjellene var en fantastisk opplevelse.

LOVSANG

Skal vi tro Eidsvoll-damene gir en pilegrimsvandring gode forutsetninger for å komme i kontakt med seg selv, eller med Gud om du vil.

– Livet går i rutiner. Men iblant føles hverdagen litt frakoblet og en får ikke tid til seg selv, tenke, slippe kontroll, tenke over hva jeg har gjort og hva jeg vil gjøre resten av livet. I slike perioder har vandring en god funksjon. Den skal ikke føre oss lenger bort fra, men dypere inn i. Det er enkelt å gå, men en langsom måte å reise på. Det har en rytme, det er fritt og stille. En pilegrimsvandring er en lovsang til langsomheten. Det er med vandringen som med livet for øvrig, det er ikke om å gjøre og komme fortest mulig til slutten. Ideen er å nyte veien, forklarer Liv-Thorhild Løntjern.

En typisk dagsetappe er to, tre mil lang, og hele leden er godt tilrettelagt for pilegrimer med rimelige herberger og hosteller.

– Alt fra kirkelige donasjonsplasser- fem euro for seng i sovesal og dusj, men de fleste koster ca. ti euro natten. I tillegg kan man flere steder bestille pilegrimsmiddag for ti euro – forrett, hovedrett, dessert og vin. To, tre ganger unte vi oss litt ekstra luksus ved å booke hotellrom med store puter, laken, såper og minibar- for ikke å snakke om frottéhåndkle i deilig stor størrelse, forteller hun.

NEDTURER OG OPPTURER

En seks ukers tur byr naturligvis på både utfordringer, slit og glede. De hadde sol og fin utsikt, men ikke alle var så heldige.

– Vi har hørt historier om dårlig vær, stygge fall og skader i disse fjellene. Vi så folk som ikke fikk plass på herberger, og som måtte gå videre eller tilbake. Det er veldig tøft når det allerede sitter tre mil i beina. Den første store nedturen kom da Liv-Thorhild måtte sitte rolig i tre dager på grunn av betennelse i beinet, men med medisiner, kremer og nedising av beinet ble det overkommelig, og vandringen kunne fortsette, sier de.

Mona Lisa fikk stygge fall med skrubbsår og hevelser, men reiste seg og vandret videre.

– Da Margaret stupte og vrikket foten i en nedoverbakke, kun fire mil fra Santiago, ble vi splittet igjen. Hun ble sendt i taxi, vi tørket tårene og vandret videre. Mye motivasjon, positiv tenkning og forsøke å tenke på andre ting er eneste løsningen. Været var også tøft i starten. Vi vandret i usedvanlig kaldt vær og mye regn. Vi var kalde i timevis, mistet følelsen i fingrene og hadde lue og pannebånd på, påpeker Løntjern.

Å sove i sovesaler med 30 andre i vonde køyesenger er også noe damene setter på utfordringskontoen, sammen med at det kan være tøft mentalt å være borte fra familien sin såpass lenge. Og veggdyr i sengene. Men for det meste har turen vært en glede.

– Oppturene er nesten alt! Den fantastiske vakre naturen, blomstringen, eviggrønne fjell og vinranker. Alle dyrene, storker, sauer, kuer, hester, små øgler og alle de flotte menneskene vi har møtt. Alt vi har sett og opplevd er bare et eventyr. Det er en styrke å være flere. Planlegge sammen, støtte hverandre, eller bare å ha noen der, å gå sammen med uten å prate er også en god støtte, understreker hun.

FRA HELE VERDEN

– Gikk dere sammen hele tiden?

– Vi har gått sammen, hver for oss og sammen med andre – men alltid hatt kontakt på mobilen om en bar å stoppe på for lunsj eller en kopp kaffe. Man møter mange hyggelige mennesker på veien, og når man går litt for seg selv åpner mulighetene for kontakt med andre vandrere som går alene. Her kommer alle de gode samtalene frem, og folk åpner seg når de er slitne, ensomme og lengtende. Varme, gode mennesker som får en til å sette pris på sitt eget, for frem tårene og latteren samtidig. Det var nettopp denne følelsen vi drømte om å oppleve, og vi gjorde det, sier de tre.

Pilegrimene kommer fra hele verden, men Løntjern sier at et de fleste er fra Spania, Frankrike og USA.

– Vi kan telle på en hånd den nordmennene og svenskene vi har møtt uten om oss selv. Det sosiale fellesskapet blir under middagen om kvelden rundt et langbord, med de deiligste retter og vin. Det spesielle er at vi alle kommer fra forskjellig bakgrunn, forskjellige land, men har en ting felles, nemlig drømmen om å fullføre vandringen. Vi deler historier og drømmer, og blir som er stor familie, sier hun.

– Vil dere anbefale en slik tur?

– Har du tid og mulighet, så kan en slik tur hjelpe deg å finne svar på vanskelige avgjørelser. Er du en eventyrer og vil ha en spesiell opplevelse, så pakk sekken og kom deg av gårde. Dette er et ekte eventyr. Vi angrer litt på vår innstilling til å være en pilegrim, vi tenkte at vi må være slitere og bære sekken hele veien. Vi tenkte egentlig at de som sender sekken ikke er ekte. Men det er helt feil. Man kan for tre, fire euro sende sekken mellom herbergene. Dette er godt tilrettelagt og man kan kun bære sin lille dagsekk med nødvendige ting, sier de.

Liv-Thorild Løntjern forteller også at de har lært at kroppen ikke er en maskin, og den har sine begrensninger.

– Et lite eksempel: En liten vannblemme som ignoreres og som da får stadig belastning, kan til slutt bli et stort kjøttsår. Det har vi sett blant venner langs veien. Å lære seg, lytte til kroppens signaler og ta vare på seg selv er viktig, sier hun.

– Frister turen til gjentakelse?

– Det er umulig å si i dag.Vi har nok litt forskjellige tanker om det å gjøre noe tilsvarende igjen, eller rett og slett gått lenger. Mona Lisa hadde ønsket en lengre reise. Hun er ikke ferdig rent mentalt og hadde gjerne gått tilbake hvis det var mulig – men pliktene kaller. Margareth derimot sitter svarløs tilbake, trenger litt tid til å fordøye det hele og svarene kommer etter hvert. Jeg er ferdig for lengst og vil nå tilbake til mine turer til Mistberget, sier hun.

Les damene egen historie på: pilgrimsdamer.blogg.no/

 
Telefon: 63 92 27 00 // Tips oss: Skjema »
Ansvarlig redaktør (konst.):Vegard Storbråten Øye »
EUB har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
EUB bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke
 
Løsningen er designet og utviklet av Hamar Media – www.hamarmedia.no