17. nov
HJEMME: Etter nesten to måneder på sykehus kunne Truls Skjevik vende hjem til kona Eva og resten av familien i Nordkisa. – Jeg er sjeleglad for at jeg lever. Det gjelder å sette pris på livet, og det har jeg kanskje ikke vært flink nok til tidligere. Jeg får se ungene mine, kona mi, og har mange som bryr seg om meg. Jeg setter utrolig stor pris på det. Jeg har nok forandret meg en god del av denne ulykken, sier Truls.
 
Truls Skjevik har kjempet seg hjem etter ulykken: – Jeg er sjeleglad for å være i live
Hauerseter-lederen ser livet i et helt nytt lys.

Publisert: 24.jan.2018 21:00
Oppdatert: 24.jan.2018 22:39

Haukeland sykehus, i slutten av 2017: Det er tid for morgensjekken og pasient Truls Skjevik føler seg nummen fra livet og ned. Fra sykesenga spør han om det er vanlig å føle seg slik. Til tross for at det står flere leger og sykepleiere i rommet kan ingen gi ham et skikkelig svar. Først blir Truls oppgitt. Han er takknemlig for å være i de beste hender, men tenker samtidig at det derfor må være mulig å dele erfaringer på et sykehus fullt av spesialister på høyvoltskader.

«Truls, vet du hva», sier omsider den ene, og fjerner alt snev av oppgitthet da han fortsetter setningen sin; «I slike ulykker som du har vært utsatt for så mister man enten bein eller armer, eller så dør man».

– Jeg har hatt så flaks. De hadde ikke erfaringer med noen som er såpass oppegående etter slike høyvoltskader som jeg har vært utsatt for. Som regel er utfallet mye verre, sier Skjevik til EUB.

ALVORLIG ARBEIDSULYKKE

Klokken nærmet seg 03.00, natt til 27. november. Truls og en Bane Nor-kollega utfører kontroller av anlegget for togenes kjørestrøm på Gardermobanen mellom Lillestrøm og Leirsund. Begge står i kurven på liften, høyt over bakken, da Truls får strøm gjennom kroppen fra kontaktledningen. 16.000 volt.

– Jeg husker at jeg satt her hjemme kvelden før, og at jeg dro ut for å jobbe. Det neste jeg husker er at jeg ligger i fanget på en ambulansefyr. Jeg ber han om å ringe Eva og si at jeg har «gått i spenninga».

Omtrent en time senere ringer telefonen hjemme i Nordkisa. Det er fra akutten på Ullevål. Hun vekker først barna Julian (13) og Malin (18), og mens Eva Skjevik er på veg til sykehuset ringer de igjen og forteller at Truls må inn på traumeoperasjon. Vel framme får hun vite at mannen hennes ligger i respirator.

– Så hørte jeg bare at helikopteret kom, og fikk vite at det nå kom folk fra Haukeland og at han ville bli flydd dit med en gang. Først da skjønte jeg hvor alvorlig det var, sier Eva.

Kollegaen som var til stede har fortalt at Truls sto lent framover i kurven for å komme til, så når han fikk spenningen i seg ble den ført langs magen og til jording via kurven. Ikke ned i beina slik det vanligvis gjør. Utslaget er derfor i lysken.

– Jeg kunne «gått skikkelig i spenninga» og dødd der. Jeg kunne ramlet ut av kurven, falt mange meter ned i pukk og skinnegang, og slått meg i hjel der. I stedet ble jeg slått tilbake i kurven på arbeidsvogna. Der knakk jeg to jernhendler som styrer kurven, så jeg kunne også vært uheldig og truffet de feil. Jeg overlevde tre barrierer. Strømmen, fallet, og slaget i kurven. Jeg har vært griseheldig, sier Truls.

ØDELAGT ARM

Han fikk store brannskader på overkroppen og en høyrearm som knapt hadde muskler igjen. Selv husker han ikke «en puck» fra de tre-fire første ukene med kraftig smertelindrende i kroppen, men allerede de første dagene etter ulykken gjorde han mye ut av seg i sykesenga. Han var euforisk. Lykkelig over å fortsatt være i live. «Det skal mer til for å ta knekken på meg» sa Truls, som allerede da er på telefonen for å få folk til å følge opp Hauerseter, klubben i hans hjerte.

Selve hendelsen på jernbanen forsøkte Truls å gjøre seg ferdig med så fort han kom til seg selv. Derfor har han heller ikke tenkt så mye på det legene sier om at det kunne gått så mye verre.

– Jeg hadde mine tanker da jeg lå i sykesenga på Haukeland, men når jeg var ferdig med ulykka så var jeg ferdig med den. Jeg lå mest og irriterte meg over at hånda var ødelagt, for jeg skulle jo snekre på Hauerseter. Jeg hadde en del jeg skulle gjøre på stadion med dugnader og sånt. Jeg har ikke tenkt så mye på det som skjedde, det bryr meg heller ikke så mye nå. Gjort er gjort og jeg ser framover, sier han.

Den neste måneden på sykehus fikk han mer tid og overskudd til å tenke. Også på seg selv.

– Jeg har hatt det tungt. Jeg har hatt mye besøk av familien, og det er så deilig når de kommer, men så er det så utrolig sårt når de reiser igjen. Da får du et utrolig savn. Jeg har alltid vært en rock’n roller og kjørt på i livet mitt. På sykehuset har jeg fått tenkt veldig mye på livet og at det består av mer enn bare å fly rundt og være bajas, jobbe dugnader og herje alle stand. Jeg må innrømme at jeg har tenkt på om det er en mening med det som har skjedd. Er det på tide å slappe litt av? Jeg har vært høyt og lavt, overalt i 30 år. Kanskje er det meningen at jeg nå skal være hjemme og gå tur med kona mi, sier han.

MENTALT NEDBRUTT

Truls ønsket at Eva skulle være hjemme på julaften for å gi barna så kjente rammer som mulig. Perioden over nyttår, fram til han fikk besøk av familien på sin egen 49-årsdag, var blytung.

– Høytidene var heftige. Jeg gravde meg såpass langt ned at de truet på meg en psykolog. Jeg fikk ikke så mye ut av det. For som jeg sa til dem, jeg har jo Eva. Hun har virkelig stått på for meg. Tenk om jeg hadde vært sammen med ei bimbodame med høyhælte sko og trutlepper. Da vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. Her har jeg hel ved. Hun vasker meg, støtter meg, Eva har vært helt rå, sier Truls.

«Mr. Hauerseter» er vant til å gjøre det meste på egen hånd. Selv om han satte umåtelig stor pris på støtten, både fra kona og de ansatte på sykehuset, gikk det også hardt utover selvbildet.

– Rett etter nyttår klarte jeg ikke å gå. Så jeg gikk rundt med prekestol og måtte bli rullet i rullestol i Bergen by. Det var en fæl følelse. Vi skulle egentlig ut dagen etter også, men da sa jeg til Eva at vi blir på sykehuset. Du har alltid vært den staute karen, og selv om man fortsatt er like mye verdt så føler du at man ikke er verdt noe når du ikke klarer noe selv. Men det er det som kommer til å hjelpe meg nå, at jeg er en type som skal klare alt selv og aldri gir opp, sier han.

18. januar kunne Truls endelig fly over fjellene. Gråten satt i halsen fra take off til landing. Nesten to måneder etter ulykken kunne han igjen gå inn døra til det nybygde huset i sentrum av Nordkisa.

– Akkurat nå har jeg det jævlig fint. Det var så godt å komme hjem, at du aner ikke. Det var spesielt, sier han.

På sine første dager hjemom rakk Truls også å se treningskampen mellom Ull/Kisa 2 og sitt kjære Hauerseter på Jessheim stadion.

– Det var jævlig ålreit. Det var bare lykkeønskninger å få og det var deilig å komme tilbake til miljøet. Jeg så på matchen og koste meg. Jeg gleder meg også til å komme tilbake til speakerbua her og være del av Hauerseter-kampene. Det jeg har savnet mest er å komme tilbake til hverdagen. Det har jeg gjort nå, sier Truls.

LANG VEG TILBAKE

Det ble med en langhelg hjemme i denne omgang. Truls tar imot EUB dagen før han skal legges inn på spesialsykehuset Sunnaas for rehabilitering. Selv om han blir borte fra hjemmet fram til helgen, er planen at han fra neste uke skal være dagpasient og pendler.

– Så kan jeg få være hjemme i ukedagene og bli med guttungen på trening. Jeg skal nok være der noen måneder og jobbe. Jeg ser på det som en jobb. Jeg er sykmeldt, men jobben min er å bli frisk. Jeg skal komme ut blodtrent, sier han.

Beina blir fine igjen, men må trenes opp. Mesteparten av armen fungerer bra, og i fingrene har han det viktige pinsettgrepet intakt.

– Hånda blir nok 60–70 prosent av hva den var. Jeg har signaler til å trene den opp, men ting tar tid. Nervene vokser en millimeter om dagen. Dette er et langtidsprosjekt, men den jobben er jeg forberedt på å ta, sier Truls.

Han er vant til å være nevenyttig, og få ting gjort når han selv vil det skal gjøres. Nå må han i stedet ta millimeter for millimeter.

– Jeg må si jeg tygger litt på den. Men da får jeg heller få tak i snekkere og være arbeidsformann til jeg kommer tilbake. Enten med to, tre, fire eller fem fingre, sier han.

STORE PLANER

Når livet kommer mer tilbake på skinner har han også jobb på jernbanen å gå til. Truls er også lokfører, så om han ikke skal opp ved ledningene med det første, ser han for seg å kanskje kjøre toget.

– Jeg kan også tenke meg å holde foredrag om det jeg har opplevd. Fortelle om hva jeg føler, hva som har skjedd etterpå, for å sette søkelys på sikkerhet. Det er jo ikke så mange som har opplevd å gå i spenninga og samtidig være såpass frisk som jeg er.

Han forteller at han også raskt vil være tilbake i full sving for Hauerseter. Og at han har et annet hus i nærheten og et feriehus i Sverige som trenger å mekkes på. Dessuten står det en Harley i garasjen og en nylig innkjøpt vannjet han har planer om å leke med. EUB ymter frampå det han nevnte tidligere om å roe ned, og ta livet litt mer med ro. Og jo da, han kommer ikke til å kjøre på like hardt som før. Eva bare smiler. Så kommer Truls på noe mer legene fortalte ham på sykehuset; «det er ikke sikkert du ville overlevd ulykken dersom du var en utrent kontorrotte».

– Jeg har jo fått bra fysikk av at jeg er mye ute og flyr. Kanskje ble det redningen min…

LES OGSÅ: Barndomskompisene har gått gradene i Ull/Kisa opp til A-laget 

LES OGSÅ: Turn har samlet klubben på oppgraderte Myhrer

 
TRØST: Sønnen Julian syntes det var tøft å se faren gråte i sykesenga.
OPP OG NED: Truls hadde mange tunge stunder, men klarte også å ha godt humør.
LÆRTE Å GÅ: Truls jobbet seg opp etasjer på sykehuset med hjelp fra Julian, Malin, Eva og en prekestol.
HVERDAGEN: Truls har sett aller mest fram til å komme hjem til Eva og barna.
Telefon: 63 92 27 00 // Tips oss: Skjema »
Ansvarlig redaktør (konst.):Vegard Storbråten Øye »
EUB har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
EUB bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke
 
Løsningen er designet og utviklet av Hamar Media – www.hamarmedia.no